Det har vært vanskelig å gå glipp av Røkkes kamp mot regjeringen, og spesielt Brustad, i senere tid. Nå som støvet begynner å legge seg, er det interessant å vurdere hva slags situasjon vi faktisk hadde med å gjøre. At det var et svært godt eksempel på en situasjon som egner seg godt for spillteoretisk analyse synes opplagt.
Det har vært vanskelig å gå glipp av Røkkes kamp mot regjeringen, og spesielt Brustad, i senere tid. Nå som støvet begynner å legge seg, er det interessant å vurdere hva slags situasjon vi faktisk hadde med å gjøre. At det var et svært godt eksempel på en situasjon som egner seg godt for spillteoretisk analyse synes opplagt.
Først og fremst vil jeg i det følgende behandle «regjeringen» som én aktør, og Røkke som den andre, selv om dette selvsagt gir et noe misvisende bilde av situasjonen. Saken er i all hovedsak fremstilt som Røkke mot regjeringen, og denne fremstillingen er tilstrekkelig for dette formålet.
Bakgrunnen for konflikten vil jeg også i det store og hele la være å behandle, men hovedtrekkene er som følger. Røkkes selskap, Aker, selger eiendeler til et annet selskap i Aker-gruppen (Aker Solutions). Transaksjonen fremstår som en overraskelse for de fleste, og høylydte og prominente kritikere går straks ut og hevder Røkke her har «lurt» staten, som er en stor eier i Aker Solutions. Sakene ble fremstilt som at Aker-systemet dumpet gjeld og forliktelser på den enheten i systemet som har sterk statlig støtte. I det senere er det fremkommet at avtalene som ble inngått med stor sannsynlighet ikke var (ekstremt) urimelige. Det er også naturlig å se på motivene til de som skrek høyest da avtalene ble inngått, da disse i stor grad kan karakteriseres som konkurrenter av Røkke.
Uansett, den interne transaksjonen ble fremstilt som svært urimelig, og det var tydelig at regjeringen som eier ikke hadde spesielt god kjennskap til detaljene rundt avtalen. Dette danner bakteppet for den kommende konflikten, der Sylvia Brustad erklærer at hun er forbannet og tydelig viser at dette er en sak det skal kjempes om.
Hva slags strategisk situasjon er det mest illustrerende å representere denne situasjonen som? Fangenes dilemma er spillet som oftest blir trukket frem, og det kan være interessant å vurdere dette:
Vi har her to parter, der vi kan anta at $k_i$ er regjeringen/Brustad, og $k_j$ er Aker/Røkke. Strategi $\tau^1$ representerer her en «myk» strategi, som innebærer samarbeid, mens $\tau^2$ er en «hard» strategi som innebærer konflikt.
Hvor starter man så analysen? Man vil kunne hevde at Aker først valgte den harde strategien ved å gjennomføre avtalene som de gjorde, men dette synes muligens lite hensiktsmessig i lys av oppfatningenene om avtalenes rimelighet som nå har kommet frem. Vi kan derfor legge til grunn at avtalenes inngåelse er utgangspunktet for analysen, og at aktørenes følgende handlinger er det som er interessant. Hva er partenes tilgjengelige strategier?
Regjeringen:
$\tau^1$: Godta avtalene og forholde seg i ro
$\tau^2$: Nekte å godta avtalene, og erklære at man krever avtalene annullert
Røkke:
$\tau^1$: Annullere/endre de inngåtte avtalene
$\tau^2$: Nekte å annullere de inngåtte avtalene
Dersom regjeringen opprinnelig hadde valgt strategi $\tau^1$ hadde ikke konflikten oppstått, da avtalene ville blitt gjennomført. Sylvia Brustad, og senere andre representanter for regjeringen, gikk imidlertid i forbannelsens rus høyt ut og krevde at avtalene måtte endres/annulleres. Dermed sendte de ballen videre til Aker og Røkke, som på minst like steilt vis hevdet at avtalene sto, og at de aldri ville gi seg.
Strategiparet $(\tau^2,\tau^2)$ ble altså utgangspunktet for saken, full konflikt der begge parter krever at den andre part gir seg. Er så Fangens dilemma en god representasjon av saken? I dette spillet er det verste utfallet å gi seg mens motstanderen holder fast, og konflikt er det nest verste utfallet. Staten er imidlertid involvert i striden som en eier i et av firmaene, så en felles og uløst konflikt mellom styret og staten som eier virker mer mindre ønskelig enn en løsning som lar konsernet jobbe videre. Chicken synes her å være et godt alternativ til Fangenes dilemma:
Det verste utfallet er her å havne i en uløselig konflikt, mens det nest verste er å være den som må gi seg. En «minnelig løsning» der partene samarbeider er det neste beste utfallet, mens hver part idéelt sett foretrekker å vinne frem med sin løsning.
Hva har så skjedd i senere tid? Partene stod sterkt mot hverandre, og begge partene forsøkte å signalisere en vilje til å hold på sin strategi. Dette er en kjent strategi i Chicken-spill, der man ofte antar at personen som først klarer å binde seg til å velge strategi $\tau^2$, og klarer å formidle dette på en troverdig måte til motparten, «seirer»; utfallene begrenses til $(\tau^1,\tau^2)$ og $(\tau^2,\tau^2)$, og motspilleren foretrekker da å gi seg fremfor å hold hardt og realisere den verste gevinsten for begge.
Det viktigste Kjell Inge Røkke sa, kan likevel sammenfattes i fire enkle ord: «Jeg gir meg aldri.»
Aftenposten (20.5.09)
Én ting er sikkert: Røkke vek ikke. Og når det da ble stadig mer klart at avtalene var langt mindre problematiske enn Røkkes motstandere forsøkte å gi inntrykk av, hadde Brustad og regjeringen få valg, og det endte med at de gav seg. Det er imidlertid mer problematisk enn det kan synes å avslutte analysen her, da man med regjeringen har flere interesser å ta hensyn til. De opptrer som eiere, og har visse interesser der, men de opptrår også i høyeste grad som politikere, og disse interessene er sannsynligvis ikke sammenfallende.
Regjeringen ser faktisk ut til å ha oppnådd mer enn man vil slutte med en kjapp spillteoretisk analyse, siden de, tross et endelig «tap», har manøvrert forholdsvis godt etter det som synes som en innledende feilmanøver. For det første har de holdt hardt, mot en av Norges rikeste menn, og med stor sannsynligvis fått mye sympati i det norske folk som en følge av dette. Det «geniale» med hvordan spillet synes å ha sluttet var at mens starten på konflikten var så offentlig man kan få den, var enden særs uklar og diffus. Regjeringen stod imot, og de stod imot lenge – dette har alle fått med seg. At de til slutt vek derimot, synes å være langt mindre kjent. I alle tilfeller ble nederlaget vedgått med langt lavere profil enn kampviljen ble utvist ved konfliktens start. Dersom vi så antar at staten som eier i Aker Solutions har bedriftens beste som mål, viste det seg i tillegg at det å vike ikke var et nederlag i denne forstand – det var et rent politisk og omdømmemessig nederlag. Brustad klarte også å sikre seg en viss «trøstepremie» i bytte mot å gi seg:
Brustad vant til slutt en symbolsk seier ved at saken komer opp på generalforsamlingen. Men det skjer på en meget spesiell måte, som del av en avstemning om selskapets strategi. Selv for å få en slik indirekte behandling av handlene, måtte Brustad forhandle på bakrommet. Hverken på høringen eller pressekonferansen etterpå greide hun å tilbakevise at hennes forhåndsløfte om å stemme for Røkkes strategi i realiteten var et vilkår for at det i det hele tatt blir noen generalforsamling.
Aftenposten (22.5.09)
Det er interessant å merke seg at spillet som påbegynnes ikke nødvendigvis er det samme spillet som avsluttes, noe denne saken har vist. Hadde regjeringen visst det de nå vet om handlenes rimelighet ville de aldri startet denne konflikten. Når man så, etter å ha startet en konflikt, finner ut at man har misforstått situasjonen, dreier det seg om å finne beste mulige vei ut av uføret, noe regjeringen forsåvidt har klart, selv om de nødvendigvis kommer noe skadeskutt ut av konflikten.
Et annet interessant poeng er at man ved å analysere en slik situasjon som om begge parter er rasjonelle eiere som utelukkende ønsker bedriftens beste, går man glipp av mulige løsninger på konflikten. Regjeringen består av politikere, og så lenge de kan fremstå som sterke og vellykkede overfor sin målgruppe, kan de nok tåle et nederlag når det gjelder den rene industrielle konflikten med Røkke.
Alt i alt tapte regjeringen, men det er grunn til å se på løsningen på situasjonen som noe mer interessant enn som så. Saken er interessant for å utforske spillteoretiske problemstillinger, og vi har her et godt eksempel på noe som kan fremstilles som et Chicken-spill der partene forsøker å forplikte seg – selv om det viser seg at én av partene hadde feil oppfatning om hva spillet gikk ut på før de begynte.
I all sin skremmende enkelhet er dette historien om en regjering og en statsråd som forsøkte å sette seg opp mot en av Norges dyktigste og råeste kapitalister – og tapte på absolutt alle punkter. Det er ikke noe vakkert syn – i alle fall ikke for dem av oss som mener det er sunt at den avgjørende samfunnsmakten bør ligge i regjering og storting.
Aftenposten (20.5.09)