Spillteori sies ofte å stamme fra von Neumann og Morgenstern – altså fra ca. 1944. Det er imidlertid opplagt at kjernetemaet i spillteori er analyse av strategiske situasjoner og valg av strategier, og disse temaene er på ingen måte nye. I den sammenheng vil jeg gjerne anbefale alle tilhengere av spillteori og strategi å lese Polybius’ The Rise of the Roman Empire.
Mens spillteoretikere ofte begeistrer seg over å finne anvendelser av sine modeller i det daglige liv (som i koordineringsproblemer mellom ektefeller o.l.), er det til avveksling svært givende å lese historie med det formål å anvende spillteoretiske modeller.
Spillteori sies ofte å stamme fra von Neumann og Morgenstern – altså fra ca. 1944. Det er imidlertid opplagt at kjernetemaet i spillteori er analyse av strategiske situasjoner og valg av strategier, og disse temaene er på ingen måte nye. I den sammenheng vil jeg gjerne anbefale alle tilhengere av spillteori og strategi å lese Polybius’ The Rise of the Roman Empire.
Mens spillteoretikere ofte begeistrer seg over å finne anvendelser av sine modeller i det daglige liv (som i koordineringsproblemer mellom ektefeller o.l.), er det til avveksling svært givende å lese historie med det formål å anvende spillteoretiske modeller. Når det gjelder Polybius er det faktisk snakk om begivenheter som til de grader har formet den verden vi i dag kjenner, noe som gjør lesingen enda mer interessant.
Ved å lese om de storslåtte slagene, diplomatien og personene involvert i Roms, Kartagos og Hellas’ affærer får man uttallige eksempler på forkjøpsangrep, valg av tidspunkt for kamp, bindinger, spionasje, bevisst feilinformasjon, forhandlingsstrategier og andre begreper som også er sentrale i spillteorien. Polybius er også klar over at den viktigste fordel i en strategisk situasjon ofte er å kjenne ens motstanders tilbøyeligheter:
The truth is that there is no more precious asset for a general than a knowledge of his opponent’s guiding principles and character, and anyone who thinks the opposite is at once blind and foolish.
– Polybius (1979)
Polybius forklarer også hvordan Cleomenes av Sparta har funnet en dominant strategi ved et tidspunkt i hans krig med den makedonske kongen. (Hva en dominant strategi er omhandles på denne siden.) Cleomenes vurderer å plyndre landsbyer i nærheten av den makedonske kongens tilholdssted, og resonnerer seg frem til at dette er den beste fremgangsmåten uavhengig av kongens mottiltak:
If the Macedonian King had found himself unable to bear the reproaches of the populace and had then marched out and risked a battle with the troops which he had available, the odds would certainly have been in favour of an easy victory for Cleomenes. On the other hand, if Antigonus continued to follow out his plan and remained inactive, Cleomenes would have succeeded both in frightening his enemies and putting fresh heart into his own troops, after which he could still, so he calculated, withdraw safely into Laconia.
– Polybius (1979)
Foruten å være interessant for spillteoretikere, er boken interessant for enhver med en viss interesse for hvordan verden ble slik den er i dag. Bevigenheten som beskrives løper over ca. 100 år fra år 264 f.kr., og vi får et innblikk i hvordan Rom gikk fra å være et sted i Italia til å bli herre over hele den (for dem) kjente verden. Ikke bare får man et abstrakt bilde av historien – man får svært gode beskrivelser av årsakene som ledet frem til, og omstendighetene rundt, viktige slag.
[…] the battlefield provided a strange and marvellous spectacle, not only to those who were actually present, but to all those who could afterwards picture it in their imagination from the reports.
– Polybius (1979)
Jeg vil forøvrig i samme åndedrag også anbefale Thukydids History of the Peloponnesian War, en bok som omtaler hendelser i Hellas, og spesielt Athens krig med Sparta. Denne boken omtaler hendelser som skjedde enda tidligere, og er på samme måte svært rik på utmerkede beskrivelser av strategiske situasjoner.
Foruten verdiene nevnt ovenfor finnes det en annen svært viktig grunn til å lese slike bøker; mange har en tendens til å foreslå feriemål med begrunnelser som «fantastiske handlegater» eller «flotte strender», noe som for meg faktisk er svært uinteressant. Det som da er heldig, er hvordan disse bøkene gjør en nysgjerring på, og gir historisk informasjon om, uttalige byer og områder rundt middelhavet (feriesteder som også er attraktive for de som begrunner ferieønsker med annet enn at man vil besøke historisk grunn). Nord-afrika, Hellas, balkan, Italia, Portugal og Spania er for meg nå (mer) interessant, og jeg gleder meg faktisk til neste gang jeg kan dra på ferie til de stedene jeg nettopp har lest om – gå i fotsporene til Pyrrhus, Scipio, Hannibal, Cleomenes osv.
Et tips til fremtidige hærførere: glem ikke at det å anvende elefanter i krig kan være et tveegget sverd! (Det er ganske utrolig hvor underholdende det er å lese om kaoset som ble forårsaket av vilske elefanter på slagmarken for over 2000 år siden..) Avslutningsvis et treffende sitat fra boken om et av slagene som omtales, der Scipio og Hannibal treffes til dyst:
Is there indeed anyone who, once he has grasped the situation, can remain unmoved when he reads the story of this battle? It would be impossible to find more warlike soldiers, or generals who had been more successful or were more thoroughly versed in the art of war, nor had Fortune ever offered opposing armies a greater prize than this, since the victors were destines to become the masters not only of Africa and of Europe but of all parts of the world known to history.
– Polybius (1979)