Et moralsk perpektiv på spill

http://www.flickr.com/photos/arnolouise/385318134

Mye spillteori og økonomisk teori anser agenter som «rovdyr» som kun spiller for egen fordel. Det er imidlertid god grunn til å vurdere når slik adferd ikke er passende – eller moralsk forsvarlig. Robert E. Goodin (1988) omtaler fire prinsipper som er interessante i denne sammenheng:

First, it is thought wrong to play for advantage against other players who have renounced playing for advantage themselves. – Goodin 1988

Det er opplagt ansett som lite prisverdig å utelukkende søke egen vinning i samhandling med f.eks. venner eller sine kjære. I slike forhold har man tillit til hverandre, og forventer at motparten ikke vil utnytte en selv. Svært mye litteratur, spesielt innen eksperimentell økonomi og forskning på grunnlaget for samarbeid, diskuterer nettopp tillit som en grunnleggende forutsetning for å f.eks. unngå problemer i sosiale dilemmaer (f.eks. fangenes dilemma-situasjoner).

De neste punktene til Goodin er relativt intuitive, men det er allikevel langt fra opplagt at man er moralsk forpliktet til å binde seg selv til ikke-egoistisk adferd i slike spillsituasjoner:

Second, it is thought wrong to play for advantage against other players who are unfit or otherwise unable to play in games of advantage at all. – Goodin 1988

Rettferdighet kommer inn i bildet når man f.eks. står overfor en situasjon der man kan tjene på å lure en «blind person eller en idiot» (Goodin 1988). Goodins diskusjon ingår i en bredere diskusjon om utnytting, og han nevner f.eks. narkotikalangere som selger til avhengige, og sjarlataner som selger falske kurer til kreftpasienter. Dersom en aktør ikke er i stand til å forstå situasjonen, eller befinner seg i en situasjon der man kan sies å ikke ha noe reelt valg, kan det ansees som feil å jakte egen fordel i en spillsituasjon med denne aktøren.

Third, it is thought wrong to play for advantage against other players who are no match for you in games of advantage. – Goodin 1988

Dette punktet ligner det foregående, men Goodin peker på skjevheter i maktfordeling som det sentrale her. Det sentrale eksempelet som nevnes er monopolisten som tar skyhøye priser for en vare andre trenger, eller monopsisten som presser prisen uforholdsmessig lavt i møte med selgere som er avhengig av å selge sin vare. Markedsøkonomien tilsier at prisene må få lov til å dannes fritt i markedet, men også tilhengere av markedsøkonomien støtter reguleringer som f.eks. forhindrer dannelse av monopoler.

Fourth, it is thought wrong to play for advantage when your relative advantage derives from others’ grave misfortunes. – Goodin 1988

Det siste punktet skiller seg i større grad fra de to foregående. Goodin nevner TV-produsenten som f.eks. bør la være å falle for fristelsen til å bruke lange sekvenser med nærbilder av den hysteriske moren som nettop har mistet sine barn i en nyhetssak, selv om dette opplagt vil gi produsenten en sterkere sak. Et annet eksempel, som er langt mer problematisk, er argumentet som noen ganger fremmes om at man i handel med befolkninger utsatt for naturkatastrofer f.eks., ikke bør ha fortjeneste. Det anses som umoralsk å tjene på andres elendighet/uhell – «krigsprofittør» f.eks. kan vanskelig hevdes å være en hedersbetegnelse. Det er allikevel sjelden mulig å tvinge selskaper til å selge sine nødvendige produkter til egenkost, og resultatet av å nekte bedrifter profitt i slike situasjoner (naturkatastrofe e.l.) kan føre til at de som trenger varer får et dårligere (eller inget) tilbud.

Disse fire punktene er ikke en uttømmende liste, og de kan absolutt problematiseres. Det er allikevel interessant å se på forsøkene på å diskutere de moralsk aspektene ved spill-/markedssituasjoner, som Goodin her har gjort.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *