Prediksjoner og fortjeneste i moralsk forstand

https://www.flickr.com/photos/a03575/3632344397

I sin bok om de mange forskjellige begrunnelsene for verferdsstaten, diskuterer Robert Goodin (1988) temaet fortjeneste – det å fortjene noe. Grunnen til at dette kommer opp er at tilhengere av markedet ofte kritiserer velferdsstaten på følgende grunnlag: i markedet (dersom velfungerende) får man sjelden noe for ingenting. Man må gjøre noe for å tilegne seg det man ønsker/får. Når man så har gjort noe, fortjener man det man har fått.

Med en slik forståelse av fortjeneste er det opplagt en god grunn til å betvile det moralske grunnlaget for velferdsstaten. Ved omfordeling tar man det noen har fortjent, og gir det til noen som ikke har fortjent det. Ofte er det ikke engang mangel på handling som gjør at noen har mindre enn andre; man kan ofte hevde at de som er i vanskelige situasjoner er det på grunn av bevisst uklok adferd.


Her stiller imidlertid Goodin et interessant spørsmål:

We typically say that the fastest runner, or the one who has trained the hardest, deserves to win the race. What more is that than the prediction that, ceteris paribus, the fastest or best trained will win the race (Goodin 1988)?

Det samme, sier han, er tilfellet når vi sier at den best kvalifiserte søkeren fortjener jobben, eller at den som legger inn det beste anbudet fortjener å få tilslag på en jobb.

Det Goodin gjør, er å stille spørsmålet om positiv fortjeneste i det hele tatt kan sies å være et moralsk begrep:

Are ascriptions of desert anything more than merely predictions, albeit ones of some special sort? And if that is all they are, what is the moral force of those mere predictions? In what sense, if any, are we morally obliged to make mere predictions come true (Goodin 1988)?

Spørsmålet er interessant, og Goodin behandler det videre for de som er interessert i å se nærmere på diskusjonen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *