Bertrand Russell har skrevet svært mange korte historier, og i en av dem formidler han et mareritt der drømmeren ser for seg et ganske så interessant helvete. Spesielt morsom er forklaringen av hvordan anti-Humeianere – tilhengere av induktiv metode – har det i dette helvetet:
Det finnes et spesielt smertefullt kammer, utelukkende bebodd av filosofer som har fornektet Hume. Disse filosofene – selv om de er i helvete – har ikke tilegnet seg visdom. De drives fremdeles av sin dyriske tilbøyelighet til induksjon. Men hver gang de har foretatt en induktiv slutning, falsifiseres den i det neste øyeblikk. Dette skjer dog kun i de første hundre årene av deres evige forbannelse. Etter det lærer de seg å forvente at en induktiv slutning vil falsifiseres, og dermed falsifiseres de ikke igjen før nok et århundre med logisk skjærsild har endret deres forventninger. For resten av evigheten fortsetter denne evinnelige overraskelsen – hver gang på et nytt og høyere logisk nivå (Russell 2009).