Spillteori i en innføringsbok om internasjonal politikk

Et av de fagfeltene der spillteori anvendes er Internasjonal politikk, et emne som ofte ligger under Statsvitenskap i norsk sammenheng. Jeg har her sett på John Baylis, Steve Smith og Patricia Owens’ The Globalization of World Politics: An introduction to international relations (2011). Under omtalen av teoriretningen neoliberalisme (eller «liberal institusjonalisme» om man vil), omtales spillteori på følgende måte:

Spillteoretikere er matematikere interessert i ikke-nullsumspill som fokuserer på de strategiske interaksjonene mellom rasjonelle aktører som kan føre strategier for å konkurrere eller samarbeide. Slike interaksjoner produserer en langt mer komplisert situasjon enn det man finner ved markeder med ren og fri konkurranse (Baylis et al. 2011).*

Først og fremst er det vel greit å påpeke at svært mange som arbeider med spillteori ikke vil anse seg selv som matematikere av den grunn. Teorien er utviklet av matematikere, men svært mange av oss som anvender den mangler de inngående matematiske ferdighetene man vil forvente av matematikere.

Utover dette: ser spillteoretikere kun på ikke-nullsumspill – spill med absolutt gevinst? Nei, selvsagt ikke, men man kan muligens anta at dette utsagnet kommer av at man her omtaler neoliberale teoretikere, og for enkelhets skyld sier man ofte at liberalere ser på absolutt gevinst mens realister ser på relativ gevinst – noe som gjør mange spill til nullsumspill. Utover dette er det selvsagt ofte ønskelig å se på situasjoner der man har flere enn to aktører (som har flere enn to mulige strategier), men standardspillene man oftest bruker har som vi kjenner denne formen. De kommer imidlertid til et svært viktig punkt ved spillteorien – sparsommelighet (parsimony). Det påpekes at «[v]ed å se bort fra detaljene, blir det lettere å forstå de underliggende mekanismene i en situasjon» (Baylis et al. 2011).*

Hovedpoenget til forfatteren av det aktuelle kapittelet, Richard Little, er at neoliberale teoretikere ofte peker på fangenes dilemma-situasjoner og mulighetene for å unngå kollektivt suboptimale utfall. (Les mer om fangenes dilemma-spill her: Analyse av fangenes dilemma del 1 og del 2.)

Som eksempler på situasjoner som kan analyseres som fangenes dilemma-spill nevnes: overfiske, forurensning av atmosfæren, våpensalg til uønskede regimer og førselen av proteksjonistisk politikk (Baylis et al. 2011).

Dette er da angivelig situasjoner der man oppnår kollektivt uønskede utfall dersom aktørene følger sine dominante strategier. Ved å fremskaffe de nødvendige forutsetningene for samarbeid, som f.eks. institusjoner som skaper tillitt og felles innsyn i hverandres prosesser, kan man oppnå kollektivt optimale utfall som er i alles interesse på lang sikt.

Realismen presenteres så som en slags motpol til dette synet, der de antas å begrunne internasjonale institusjoner med et behov for koordinering, ikke i et iboende ønske om samarbeid – en begrunnelse som noen ganger tillegges liberalere (man da gjerne andre liberalere enn de neoliberale innen internasjonal politikk).

Visse internasjonale spørsmål dreier seg altså utelukkende om koordinering, hevder realistene, som f.eks. hvilket språk man skal bruke innen luftfart. Det sier seg selv at man raskt ville få problemer om alle piloter snakket sine egne språk når de fløy til andre land og måtte kommunisere med andres lands flygeledere (som ikke med rimelighet kan forventes å kunne alle verdens språk). I luftfarten har man valgt å bruke engelsk, og selv om det helt sikkert finnes de som misliker dette (mon tro om det finnes noen i Frankrike?), får alle det bedre om de følger standarden enn om de unilateralt starter med en annen praksis. At alle bruker samme språk er langt viktigere enn hvilket språk som anvendes.

Denne typen koordinasjonsproblemer illustreres ofte med et spill som kalles kjønnskampen (battle of the sexes). Visse koordinasjonsproblemer kan også forståes som forsikringsspill, som er forklart på denne siden. Jeg vil her fokusere på kjønnskampen.

Dette spillet forklares ofte som situasjonen til et forelsket par som skal bestemme seg for feriedestinasjon. Mannen i paret foretrekker ferie på fjellet, mens kvinnen foretrekker storbyferie. Én mulig løsning er da at de drar hvert sitt sted, men poenget her er at det er langt viktigere for dem å dra på ferie sammen enn at de kommer til sitt foretrukne feriemål; akkurat på same måte legger de fleste land mer vekt på at internasjonal luftfart foregår i ordnede former enn at egne piloter utelukkende skal bruke eget språk.

Dersom vi så skal analysere dette spillet, ser vi at vi har to Nash-likevekter som også er Pareto-optimale: (Fjell, Fjell) og (By, By). Det er Nash-likevekter da ingen av aktørene kan forbedre sin situasjon ved å unilateralt endre strategi. Dersom vi antar at det ble en bytur, kan ikke mannen forbedre sitt resultat ved å alene bytte til en fjelltur, og vice versa. Utfallene er også pareto-optimale siden man ikke kan bevege seg fra disse to utfallene uten at minst en aktør får et dårligere resultat. Med denne argumentasjonen kan man se at ingen av de to utfallene der partene dra hvert til sitt er Nash-likevekter eller Pareto-optimale; dersom han drar på fjellet og hun drar til byen, kan en av partene (samme hvilken) alene forbedre sitt (og her også motpartens) resultat ved å endre strategi (og da forenes med sin partner). Både (By,By) og (Fjell,Fjell) er bedre for begge parter enn de to andre alternativene, så vi får en Pareto-forbedring ved å flytte oss fra utfallene der de drar hvert til sitt til et der de er sammen, noe som innen bærer at utfallet vi forlater ikke kan være Pareto-optimalt.

Hvordan løses dette? Spillteorien, dersom vi antar at aktørene ikke har noen kjennskap til hverandre, og ikke får kommunisert, gir ingen gode svar. Vi må derfor gå videre, og dersom scenarioet er det nyforelskede paret kan man se for seg at de antageligvis forholdsvis enkelt blir enige om hvor de skal dra. (Spør vi det samme paret etter at de har vært gift i 30 år, kan muligens preferansestrukturen ha endret seg noe, slik at det blir noe mer problematisk?)

Når vi diskuterer internasjonal politikk er det her internasjonale regimer kommer inn i bildet. Et regime er ifølge Stephen Krasner «et sett med eksplisitte eller implisitte prinsippier, normer, regler og beslutningsprosedyrer som samler aktørers forventninger om et gitt område av internasjonal politikk», noe vi f.eks. har innen internasjonal luftfart, slik at det å fly ikke blir en moderne versjon av Babels tårn (Baylis et al. 2011).

[*Mine oversettelser]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *