Thomas Hobbes og rational choice

In some ways Hobbes’s conception of what rationality consists in is still disturbingly modern; but he could scarcely be further from espousing a rational choice model for explaining most of human performance. The psychological groundwork for his explanatory model, if it were so expressed, would not be some form of optimization for any entity which, however quirky its tastes, at least could be trusted to behave as these made most appropriate. Rather, it would have to be a model of irrational (or at any rate non-rational) compulsion, implemented through a pretty whimsical process of judgement (Dunn 2010)

Hobbes’ Leviathan kom i 2010 ut i en ny utgave utgitt av Yale University Press (Link til forleggers side om boken). Sitatet ovenfor er hentet fra et av essayene som er inkludert i denne utgaven – skrevet av John Dunne. Essayet er godt, om enn med et noe styltete språk, og Dunns forsøk på å undersøke i hvilken grad – og hvordan – Hobbes fortsatt er en sentral figur innen moderne politisk tenkning, er meget interessant. Jeg støtter Dunn i at Hobbes ikke bør ansees som en rational choice-tenker (selv om dette gjøres svært ofte), og jeg er også enig med Dunn i at Hobbes bør taes seriøst som en proto-liberaler:

Hobbes, viewed backwards through this long history, was the great proto-theorist of modern liberty: the ghostly ancestor of the world whose firm arrival and establishment Benjamin Constant celebrated so evocatively, and which now fondly views itself as the End of History (Dunn 2010)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *