Mysteriet om den nesten tomme kaffetrakteren

Nå har jeg ikke jobbet overalt, men jeg har jobbet en del steder, og mine erfaringer så langt har fått meg til å forvente at kaffetrakteren svært ofte er nesten, eller helt, tom. Hva kommer dette av?

Først må jeg etablere noen grunnleggende forutsetninger for behandlingen av dette spørsmålet.
Forutsetning 1: Det finnes en norm som tilsier at når man tømmer kaffetrakteren, setter man på en ny kanne. (Dette tar ca. ett minutt, og innebærer å helle noe vann i trakteren og noen skjeer med pulver i et nytt filter som plasseres i trakteren – forholdsvis enkel og lite tidkrevende affære!)
Forutsetning 2: Jeg omtaler her naturlig nok arbeidsplasser/steder der kaffetrakteren håndteres av de som selv bruker den – ikke kantiner med ansatte o.l.

 

Hvor mye «koster» (C) en kaffekopp (K) – og er det verdt det?

Når trakteren er full, koster koppen kun en tur til kjøkkenet og en tur tilbake til kontoret, la oss kalle dette A (minimumskostnaden, og et fast kostnadselement for hver kaffekopp som hentes av oss selv).

\large C(K_f) = A

Når trakteren er tom øker kostnaden drastisk. Vi må lage ny kaffe dersom vi skal få den, så vi må introdusere T (trakting, som innebærer å klargjøre trakteren). Vi må også vente på at kaffen skal bli ferdig, så det koster noe ventetid V. For å være mest mulig effektive tar vi ventetiden på kontoret. Dette fører dog til at tur/retur kontor-kjøkken må foretas to ganger: 2A.

Prisen for en kopp kaffe når kannen er tom blir altså:

\large C(K_t) = 2A + T + V

Denne kostnaden er betraktelig høyere enn K_f, noe som i seg selv kan forklare at trakteren i lange perioder blir stående tom. Vi kan i denne perioden anta at vi har mange som tar turen til trakteren, finner den tom, og går tilbake. De har da pådratt seg en kostnad A, uten å få kaffe, IK_t (ikke kaffe ved tom trakter). Synd, men for disse menneskene bedre enn å pådra seg kostanden for K_t.

Men hvorfor er trakteren så ofte nesten tom?

Så langt, så vel, men hvordan kan vi forklare at trakteren så ofte er nesten tom? La oss her kalle «1 kopp igjen» for «nesten tom», og la oss se på kostnaden for en kopp kaffe i dette tilfellet (K_{nt}). Her blir ting imidlertid noe mer komplisert, da vi ved denne korsveien kan velge mellom tre alternativer:

\large C(K_{nt1}) = A
\large C(K_{nt2}) = A+T
\large C(IK_{nt}) = A

Vi kan ta den siste koppen og gå tilbake (K_{nt1}), eller vi kan ta koppen og sette på en ny kanne, for så å gå tilbake (K_{nt2}). Det faktum at kannen ofte er tom tyder da naturlig nok på at A < A+T, og at mange derfor tar den siste koppen og går tilbake.

Én ting som dog ikke forklares her, er hvorfor trakteren så ofte ser ut til å være nesten tom? Dersom alle som kom for å hente kaffe valgte K_{nt1} eller K_{nt2} ville trakteren like ofte være tom, full, eller noe midt i mellom. Det ser ut til at mange velger en annen løsning enn å ta den siste koppen, la oss kalle dette IK_{nt} (Ikke kaffe ved nesten tom trakter).

Hva kan forklare at IK_{nt} ofte velges fremfor K_{nt1} eller K_{nt2}?

Normer

Normer fremstår som sentralt i denne diskusjonen. Normen om å sette på ny kanne når man tar siste kopp må innlemmes i våre regnestykker. Hvordan håndheves denne normen? La oss for enkelhets skyld her anta at normen håndheves utelukkende eksternt ved at den får andre til å irritere seg på personen som bryter den, og vi betegner dette som I (andres irritasjon på personen som pådrar seg kostnaden). Vi regner her risikoen for å bli sett idet man bryter normen som konstant, og iberegnet i I.

Hvor kommer så denne sosiale «straffen» inn i bildet? Jo, ved K_{nt1}. Den reelle kostnaden for å ta den siste koppen med kaffe uten å sette på en ny kanne blir:

\large C(K_{nt1}) = A+I

Vi så tidligere at kostnaden for både IK_{nt} og K_{nt1} var A, og at man derfor kunne forvente at alle de ekstremt kostnadsbevisste som kom til en nesten tom kanne tok den siste koppen og lot trakteren være tom. Kaffe er tross alt bedre enn ingen kaffe, dersom det å få kaffe var formålet med å pådra seg kostnaden A for turen.

Nå har vi imiderltid en annen situasjon der kostanden for å ta den siste koppen uten å lage ny kaffe koster mer enn kun turen, og K_{nt1} er nå høyere enn IK_{nt}.

For de kostandseffektive medarbeiderne våre er det altså helt naturlig å heller gå tilbake til kontoret med uforrettet sak enn å ta den siste koppen med kaffe! Dette fordrer selvsagt a) at de ikke kan være sikre på at ingen ser dem, b) at de bryr seg om at kolleger blir irriterte eller c) at de ikke føler seg voldsomt teite der de tusler til trakteren med kaffekoppen, finner kaffe, men allikevel slukøret sniker seg tilbake til kontoret i håp om at ingen har sett at de kom, så og gikk, uten å være villige til å sette på mer kaffe. Det er min hypotese at det finnes en del slike mennesker.

Derfor blir de av oss som er veldig glad i kaffe (og de av oss som sliter med å bryte normer/påføre andre kostnader eller mindre kaffe) ofte sittende igjen med den overkokte siste skvetten på kanna, samtidig som vi hele tiden må sette på ny kaffe.

(Så kan det diskuteres hvorvidt normen til en viss grad fordrer at man setter på en ny kanne dersom man kommer for å hente kaffe og trakteren er tom. Det er opplagt mange som ikke mener at dette er tilfellet, noe som igjen fører til jeg må lage svært mye mer kaffe enn det jeg faktisk selv forbruker. Mon tro om ikke et lite overvåkningskamera (meget synlig) på kjøkkenet ville hjelpe på situasjonen.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *