Virkelighetsfluktens riddere

For ca. 400 år siden ble det utgitt en bok om en mann som leste mye. For mye, hevdes det. Han leste om omvandrende riddere og en tid der ridderlighet var sentralt. Han leste, og han drømte seg tilbake. Han leste, og drømte, så mye at skillet mellom det han leste og det han levde ble visket ut.

«Og dermed […] ble den merkeligste tanke en gal mann noen gang har tenkt unnfanget. Han så det som ønskelig og nødvendig, både for å øke sin ære og for fellesskapets beste, å bli en omvandrende ridder […]»

Personen ønsket, og anså det som nødvendig for fellesskapets beste, å bli en ridder. En ridder i en tid der ridderne ikke lenger fantes. En ridder formet etter idealiserte romaner som neppe speilet riddernes reelle situasjon i fordums tid.

Uten å fortelle det til noen planla han sitt nye virke. Han satt i stand sin rustning og ordnet alt som måtte ordnes. Hans eiendeler, og menneskene rundt ham, var ikke lenger av betydning. Én dag red han avgårde – vekk fra alt. Han var nå en ridder. Med et oppdrag. En naturlig følge av at han fra nå ville forfølge den noble veien, var at han en dag ville bli berømt og verdsatt, selv om han muligens ville møte motbør i begynnelsen.

«[Å] utøve alle de ridderlige aktiviteter han kjente fra sine bøker, å ta hånd om alle klagemål og utsette seg selv for farer han vil overvinne, og med det tilegne seg evig berømmelse.»

Men det gjensto fortsatt noen problemer. For hva er vel en ridder uten et skikkelig navn, og uten en jomfru å kjempe for? Hva er vel en ridder uten en flott og prektig hest? Vår mann hadde ingen av disse tingene. Han løste det imidlertid svært effektivt ved å finne opp nye navn, ved å kjempe for en bondepike han en gang hadde kjent og ved å anse sitt gamle slitne åk som en ærverdig hest – egnet for en ridder. Det formelle må være på plass, og mens vår ridder ikke laget en egen ridderorden med uniformer og alt som hører til, måtte han slåes til ridder. Dette var heller ikke noe varig problem. Han løste dette elegant ved å få en tilfeldig vertshusbestyrer – i ridderens øyne bestyreren av et fantastisk slott – til å utføre ritualet. Fornøyd red ridderen avgårde, med sitt ettermæle i tankene.

«Lykkelig vil den tiden bli, og århundret fylt av lykke, som bringer frem og belyser mine berømte bragder. Bragder som fortjener å inngraveres på bronseark, hugget i marmor og malt på treplater som monumenter for evigheten.»

Ridderens tallrike eventyr følger så. Felles for dem alle er at vår helt tolker situasjonene han møter slik at de passer en ridder på jakt etter eventyr. Mange ville umiddelbart erklært vår helt for å være gal, mens andre vil påpeke at han har mange likhetstrekk med en del konspirasjonsfantaster. Ridderen slåss med kjemper som andre tror er vindmøller. Ridderen bor i et slott vi andre tror er et slitent vertshus. Hvorfor skulle han ikke tro at det var et slott? Når en annen reisende spiller på sin panfløyte, er dette for vår ridder et uomtvistelig bevis – her serveres jo maten til hoffmusikk!

Virkelighetsfluktens riddere har ridd lenge. 22. juli ble Norge kjent med sin egen variant – Anders Behring Breivik. En variant som kan synes komisk i sin unnfangelse, men som endte så inderlig tragisk. Mens hidalgo Don Quijote de la Mancha gir oss et innblikk i hvordan galskap ofte kan ha en verdi, gir Don Quijote de la Skøyen oss en påminnelse om at sykdom og galskap ofte er morsomst i skjønnlitteratur og på film.


Sitater er hentet fra: Cervantes Saavedra, Miguel de (2000). Don Quixote. London: Penguin Books. (Mine oversettelser)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *