Hvordan få kontroll over et selskap (uten å betale markedspris)?

Våre forutsetninger: Aktør A ønsker å få kontroll over – eller kjøpe hele – selskap Q. Aksjeprisen til selskap Q er ca. 100 kroner, men vi antar nå at aktør A må legge inn et åpent tilbud på et ubegrenset antall aksjer i selskapet for å få kontroll. Dersom en aksjonær får kontroll over 50% av aksjene har han rett til å gjøre selskapet privat og kjøpe de resterende aksjene til en «rettferdig markedspris».

Aktør A velger å sende ut et todelt tilbud, der han tilbyr 105 kroner for de første 50% av aksjene, og 90 kroner for de resterende.

Dersom eierne av 50% av aksjene slår til på tilbudet får disse 105 kroner for hver aksje. Aktør A kan så kjøpe ut de resterende for den laveste prisen i tilbudet (vi antar her at 90 kroner godkjennes som «rettferdig markedspris»). Dersom mindre enn 50% slår til får disse fortsatt 105 kroner for sine aksjer.

Dersom mer enn 50% slår til regnes prisen for aksjene ut etter følgende formel ($X$ = prosentandel som godtar tilbudet):

105*\frac{50}{X} + 90*\frac{X-50}{X}

La oss regne ut to verdiene ved to hypotetiske tilfeller: 55% slår til og 100% slår til.

55%: 105*\frac{50}{55} + 90*\frac{55-50}{55} = 105*0,91+90*0,091=103,74

100%: 105*\frac{50}{100} + 90*\frac{100-50}{100} = 105*0,5+90*0,5=97,5

Prisen per aksje dersom alle slår til på tilbudet blir altså 97,5 kroner – mindre enn markedsprisen.

Hvordan tenker så aksjonærene når de mottar dette tilbudet? Hva bør de gjøre? Først og fremst må de vurdere tre forskjellige utfall:

  1. Mindre enn 50% slår til på tilbudet
  2. Mer enn 50% slår til på tilbudet
  3. Akkurat 50% slår til på tilbudet

Dersom 1) vil aksjonærene ønske å slå til, da de får 105 kroner for sine aksjer (som er verdt 100 kroner i markedet).
Dersom 2) vil aksjonærene ønske å slå til, da de kun får 90 kroner for sine aksjer dersom de ikke var blandt de som opprinnelig slo til.
Dersom 3) vil aksjonæren vi nå vurderer være den som avgjør om aktør A får kontroll over selskapet eller ei. Dersom han godtar vil han få ca. 105 kroner for sine aksjer, og dersom han ikke slår til vil eieren ikke få kontroll og aksjene vil fremdeles være verdt 100 kroner. Vi regner derfor med at en profittmaksimerende aksjonær vil slå til, selv om dette innebærer at de resterende aksjonærene som ikke slo til vil tape 10 kroner per aksje på dette. Vi antar dermed at aktøren først og fremst tenker på egen gevinst – ikke fellesskapets gevinst.

Det som er interessant her er at aksjonærene har en dominant strategi – det å slå til på tilbudet. Uavhengig av hva motpartene (her medaksjonærene) gjør, vil det å slå til på tilbudet gi et bedre resultat enn det å ikke selge til aktør A.

Innen spillteorien regner vi med at aktører følger dominante strategier dersom disse finnes, og vår prediksjon vil derfor være at alle godtar tilbudet og mottar 97,5 kroner per aksje. Aktør A har fått kontroll over selskapet, og ved å bruke et slikt todelt tilbud (og ved å forstå spillteori og strategisk tenkning) har han fått selskapet til en god pris.

Dette eksempelet er hentet fra boken «Thinking Strategically: The Competitive Edge in Business, Politics, and Everyday Life» (Dixit & Nalebuff 1991). I den reelle saken som omtales i boken nevnes det at advokatene til de tidligere eierne fikk medhold i at det todelte budet var tvingende. Aktøren fikk allikevel kontroll over selskapet, men fikk ikke lov å bruke det todelte tilbudet. En dominant strategi fører for spillteoretikere til en presis prediksjon av adferd, og retten var altså tilsynelatende enige i at denne type tankegang faktisk er reell og tvingende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *