Hvordan forfremme til partner?

Et prestisjetungt konsulentfirma har en ordning der juniormedarbeidere jobber en periode i firmaet, og ved endt periode blir de enten forfremmet til partner eller bedt om å forlate firmaet. Blir man bedt om å forlate firmaet er dette åpenbart et signal om at man ikke ansees som god nok for det beste firmaet, og man er da nødt til å finne seg jobb i et mindre prestisjetungt firma.

Over en lengre periode hadde de eksisterende partnerne i firmaet latt være å forfremme noen til partner, og det hadde vokst frem en misnøye blant juniormedarbeiderne. De protesterte mot det de anså som en vilkårlig og urimelig prosess, og partnerne foreslo følgende som løsning:
«For hvert kull (10 stk.) med juniormedarbeidere vil vi etter en periode rangere dere fra 1-10 ut fra hvem som har prestert best i løpet av perioden. Dere vil få vite deres rangering i en privat samtale. Dere vil så selv få bestemme hvilken rangering som skal kreves for å kunne bli partner via avstemning.»

Dette syntes jo både demokratisk og rimelig (og gir gode muligheter for å bli partner), og juniormedarbeiderne godtok forslaget. Etter endt rangering møttes de for å avgjøre hvem som nå skulle bli partnere.

(Før du leser resten, tenk gjerne over hva du tror blir utfallet av denne prosessen.)

Første forslag som ble diskutert var et forslag om at alle skulle bli partnere – at kravet ble satt til 1. Etter noe diskusjon ble det klart at dette i utgangspunktet var noe alle kunne enes om.

Etter å ha tenkt seg litt om kom imidlertid en av de høyere rangerte med et motforslag: «Vi øker grensen til 2. Dersom alle blir partner blir det å bli forfremmet et verdiløst signal om vår kvalitet!» Avstemningen om et krav på 2 ser slik ut:

Alle som har 2 eller mer foretrekker dette forslaget fremfor et krav på 1, fordi partnerskap nå bli mer verdt. Personen som ble lavest rangert stemmer åpenbart imot dette forslaget, men blir klart nedstemt.

Et krav på 2 foretrekkes altså fremfor 1, men nå hadde de høyere rangerte åpenbart fått blod på tann. «La oss heller sette grensen på 3!», lød det nå. Hvordan vil så avstemningen se ut nå, når man foreslår å flytte grensen fra 2 til 3? Alle med tre eller mer stemmer åpenbart for (partnerskap blir enda mer eksklusivt), og juniormedarbeideren med to, som mister partnerskap med en slik løsning, stemmer imot. Det interessante er jo at også personen som var lavest rangert vil stemmer for en slik løsning! Dersom partnerskap blir mer eksklusivt blir det også mindre stigmatiserende å ikke bli forfremmet. Samtidig vil potensielle nye arbeidstagere ikke lenger med sikkerhet kunne se at denne personen var lavest rangert av de som ikke ble forfremmet (noe man kunne om kun den dårligste ble forbigått).

Mønsteret fortsetter, og vi ser samme dynamikk når noen igjen foreslår å heve kravet:

De som blir forfremmet stemmer for, og de som uansett ikke ville blitt forfremmet, men som nå får flere i sin gjeng med uforfremmede , stemmer også for. Hva med å heve fra 8 til 9?

Vedtas! Hva med å øke til ti – det vil si at kun én (den beste) forfremmes til partner?

Vedtas! Og her slutter vel historien? En demokratisk og god prosess har ført til at man har bevart partnerskapets eksklusivitet og forfremmet den som mest fortjente det.

«Hva om vi setter kravet til 11?», høres det fra en av de lavere rangerte. 11? Det er jo absurd, det er ingen som er rangert som 11. Og det er hele poenget. Alle de 9 som ikke blir partner ved et krav på 10 foretrekker et krav på 11. Dette innebærer at ingen blir forfremmet, og at ingen da heller kan avgjøre hvem av dem som var best (eller dårligst).

Enden på denne visa ble at de vedtok å la være å forfremme noen, så utfallet ble det samme som det de hadde fryktet og protestert mot. Det finnes selvsagt innvendinger mot dette eksempelet, men det er allikevel interessant som illustrasjon på hvordan individuell rasjonalitet kan skape kollektivt uønskede utfall og på hvordan beslutningsprosedyrer kan påvirke utfall. (Vi kan f.eks. få en evig runddans hvor man etter å ha stemt for 11 går tilbake til å stemme om hvorvidt man heller bør sette kravet til 1, for så å repetere prosessen.)


Dette eksempelet er hentet fra boken «Thinking Strategically: The Competitive Edge in Business, Politics, and Everyday Life» (Dixit & Nalebuff 1991).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.