Bokanmeldelse: Naomi Klein maner til aksjon

Klein, Naomi (2014). This Changes Everything. London: Allen Lane.

Naomi Klein er et kjent navn for mange. Med bøker som No Logo (1999) og The Shock Doctrine (2007) har hun æren (eller skylden) for mange opphetede debatter om kapitalisme og den politiske høyresiden i USA. Nå er temaet et annet, men antagonistene de samme.

I This Changes Everything er hovedbudskapet til Klein at vi har kommet til et punkt i historien hvor status quo ikke lenger er en mulighet. Vi kan a) fortsette som før, men da vil vi endre miljøet og klimaet på en slik måte at våre, og spesielt kommende generasjoners, liv blir drastisk endret. Ellers kan vi b) forhindre klimaendringer og naturødeleggelser, men dette innebærer også en “endring av alt”. Dette fordi kapitalisme og frihandel ifølge Klein ikke vil være i stand til å stå for denne endringen. For å gjennomføre b) må vi endre hele vårt politisk-økonomiske system, og det er lett å være enig i at dette fremstår som en radikal endring.

Hva gjør boken bra?

Klein gjør en god jobb når hun legger frem statistikk og faktaopplysninger om hvor vi er og hvor vi er på vei. Hun lener seg på den overveldende vitenskapelige enigheten om at a) klimaendringer er reelle og b) at de er delvis menneskeskapte. For de som har fulgt med på rapporter fra IPCC og andre organer er det lite nytt her. Det er allikevel viktig at Klein, som treffer et ganske annet publikum enn IPCCs rapporter, fremstiller disse faktaopplysningene så tydelig som hun gjør. “Klimaskeptikerne” er i dagens verden redusert til noe som ligner på komiske Ali fra Irak, og Klein er også god når hun presenterer forskjellige organisasjoner i USA og ellers som fremdeles motarbeider klimasaken. Og hvem de får penger av.

En annen ting som er bra er at det stilles gode og meget relevante spørsmål om hvor selvsagt vårt økonomiske system, kapitalismen, egentlig er. Det kan hevdes at kapitalisme er best, men om man slutter å stille de grunnleggende spørsmålene om fordeler og ulemper ved dette systemet, står man i fare for å kjøre seg vill. Et annet sentralt poeng er hvordan kapitalisme og frihandel påvirker mulighetene for reell demokratisk kontroll. Hvordan påvirkes demokratiet av store selskapers muligheter til å påvirke (åpent og mindre åpent) både opinion og politikere med sine enorme ressurser? Hvordan påvirkes demokratiet av f.eks. frihandelsregimer som binder land til en type politikk folket kanskje ikke lenger ønsker?

Det er viktig å bli minnet om at både velgere og selskaper har fremstått som for kortsiktige til å motarbeide klimaendringene effektivt. Et komplisert samspill mellom næringsliv og politikere har ført til et system der man høster mest profitt ved å opptre på måter som endrer klimaet. Vi har ansett fortsatt vekst som en selvfølge. Som en nødvendighet. Vi har vært klar over at dette går på bekostning av miljøet, men alternativet – ikke-vekst – har fremstått som umulig og nærmest absurd. Klein sier, som mange andre har sagt i mange år, at vi er nødt til å stanse veksten. De vet at dette vil medføre kostnader, men om alternativet er en ødelagt verden fremstår de aller fleste andre kostnader som tålelige.

Verdt å merke seg er det at Klein ikke søker mot det autoritære for å unngå menneskers kortsiktighet, noe mange andre har gjort før henne. Klein ønsker rett og slett å opplyse og mobilisere folket, slik at disse blir mindre kortsiktige, eller i alle fall ser de reelle kostnadene forbundet med å fortsette på en kollisjonskurs med planeten. Det blir vanskeligere å overbevise næringslivet om å endre kurs, men Klein mener at når folket mobiliserer vil de kunne ta tilbake den politiske styringen. Via staten kan de så sette rammer som tvinger næringslivet inn på et spor der langsiktige gevinster og farer vektlegges langt sterkere. En stor og aktiv stat er ikke et onde for Klein, og her er det opplagt duket for utallige ideologiske debatter.

Det mindre bra

Et problem med Kleins bok er at den fremstår som meget amerikansk. Dette er opplagt ikke et problem i seg selv, men det gjør at en del av det som diskuteres fremstår som noe fjernt for en europeisk leser. Et mer alvorlig problem er muligens Kleins stil. Hennes polemikk vil neppe være egnet for å overbevise de som har et utgangspunkt fjernt fra Naomis eget. Menigheten koser seg opplagt med stadige (tidvis vittige) angrep på “klima-monstrene” i næringslivet og den politiske høyresiden, men de hun hadde tjent aller mest på omvende blir neppe overbevist av denne stilen.

Videre er det en utfordring at Klein diskuterer klima- og naturspørsmål om hverandre, tilsynelatende uten et reflektert standpunkt på motsetningene som kan finnes mellom de to. I den norske debatten er det for tiden mange som spørs seg om det er ok å ofre naturen for å redde klimaet, f.eks. i forbindelse med vindkraft. Disse spørsmålene diskuteres ikke i særlig stor grad i boken. Noen steder diskuteres den gamle naturvern-tradisjonen fra Walden, Muir osv., mens dypøkologien egentlig aldri fremstilles som et reellt alternativ. Dette synes først merkelig, med tanke på graden av sammenfall mellom deler av Arne Næss sin dypøkologi og det Klein ser ut til å ville fremme. Men kanskje er det ikke veldig merkelig allikevel, for Klein fremstår ikke som spesielt villig til å akseptere premisser som f.eks. gir alt liv iboende verdi, uavhengig av dets verdi for mennesker. Klein fremmer klimasaken, først og fremst, og mye av argumentasjonen går på at klimaendringer må stanses fordi det er skadelig for mennesker. Dette er ikke dypøkologi. Det er moderne klimapolitikk.

Mennesker, foren eder!

Naomi Klein har skrevet en god og tankevekkende bok, som forhåpentligvis vil fortsette å skape debatt. Naomis formål ser ut til å være å informere for å mobilisere, og hun snakker stadig om behovet for store folkebevegelser for å kunne oppnå de nødvendige endringene. I USA fremstår hun nok som noe i nærheten av en kommunist, mens vi i Norge nok er noe mer komfortable med hennes ønskede politikk: sterkere stat, mer omfordeling, mer internasjonal rettferdighet, desentralisering, m.m. Men, for et publikum som f.eks. bruker Atlas Shrugged som sin bibel vil Kleins bok fremstå som et prakteksempel på hvordan man kan ødelegge landet. Kleins motsvar kunne være at Ayn Rand på sin side laget oppskriften for å ødelegge verden.

Til tross for svakhetene fremstår This Changes Everything som en viktig bok. Klimaspørsmålet er allerede langt fremme i de flestes bevissthet, men ikke veldig mange vet veldig mye om hva det faktisk innebærer. Her kan boken ha en funksjon. I tillegg til å stille en diagnose foreslår Klein en radikal behandling, fremfor litt paracet mens man tramper på videre. Dette i seg selv er viktig, i en tid der Jens Stoltenberg f.eks. stiller opp på TV og snakker om “grønn vekst” mens mange andre store miljøorganisasjoner allierer seg med tidligere fiender i en jakt på teknologiske løsninger på problemet. Gahr Støre gikk høyt ut med klimasaken, til oljenæringen kom på banen. Erna skulle også redde oss, helt til Siv Jensen skulle være med å lage statsbudsjett. Det enkelste hadde vært løsninger som tillater oss å holde gasspedalen i gulvet, om vi bare kan få farget eksosen grønn. Men ingen vet om vi vil finne teknologiske løsninger i tide. Derfor er det viktig at noen fremmer andre forslag enn dem som utelukkende er basert på en klokkertro på menneskets evne til å beseire alle problemer vi skaper og så senere støter på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *