I kjølvannet av kommunevalget 2015, hvor Miljøpartiet de Grønne fremstår som en av vinnerne, er det nå mange som spør seg: er de grønne røde eller blå? Selv påstår de at de er ”blokkuavhengige”, eller ”ingen av delene – vi er grønne”, men er dette legitime svar?
Norsk politikk på én akse
Norsk politikk blir ofte fremstilt på én akse, hvor politikken består av rødt, blått (eller venstre og høyre om du vil), og det som skulle ligge imellom. Men hva innebærer egentlig dette skillet? Øyvind Østerud forteller i sin innføringsbok i statsvitenskap at dette skillet stammer fra det politiske landskap under den franske revolusjon. Kongens tilhengere satt til høyre i salen, de andre på venstre side. Denne høyresiden assosieres dermed med ”adelsprivilegier, kongemakt og konservative garantier mot flertallsvedtak”, mens venstresiden betegnes som de liberale som kjempet for likhet og folkestyre. Østerud skiller også mellom en politisk og økonomisk venstre/høyre-akse, hvor den økonomiske høyresiden kjemper for kapitalinteresser, privat eiendomsrett og frie markeder, mens venstresiden ønsket en sterkere og mer aktiv stat, gjerne i form av en sterk velferdsstat som sørget for omfattende omfordeling. Den tradisjonelle aksen beskriver ifølge Arne Næss (i Økologi, samfunn og livsstil) normalt et sosioøkonomisk kontinuum fra venstresidens røde, ofte radikale, statsorienterte sosialisme til høyresidens markedsorienterte liberalisme iblandet noe konservatisme. Hva som er radikalt og konservativt vil naturlig nok variere over tid, avhengig av hva “det bestående” er, men kapitalkreftene har kanskje ofte hatt tilstrekkelig innflytelse til at det normalt er radikalt å motsette seg dem.
Næss’ grønne pol
Noe som er interessant i denne sammenheng, med Miljøpartiet de Grønnes fremvekst, er det Arne Næss beskriver som et “uforutsett og merkverdig” fenomen i Norge på 70-tallet, og det var fremveksten av en grønn pol i tillegg til de mer kjente røde og blå. Fremstillingen på en akse mellom rødt og blått var tidligere vanlig, sier Næss. Det ble tydeligvis vanlig også etterpå, da de fleste i dag nok er vant til å tenke på norsk politikk som endimensjonal. Næss fremstilte sin nye pol slik vi så innledningsvis i artikkelen.
Her ser vi den tradisjonelle rød/blå-aksen som bunnlinje, mens den grønne pol utvider aksen og gjør det politiske kontinuum til et todimensjonalt spektrum. Det er uklart hvorfor Næss her velger å tegne inn alle partiene (i 1974) på yttergrensene, med en varierende mengde inn i trekantens sentrum, fremfor å fremstille partiene som ulike størrelser fritt plassert i trekanten. Det er en del som taler for den siste tilnærmingen, da nyanser enklere kommer frem, overlapp mellom partiene synliggjøres, og færre partier tegnes inn som ”ekstreme”.
Men hva er så denne grønne polen? Omfattende samfunnsendringer er på den grønne agenda , og for Næss er den ”utvilsomt radikal, ¬– den ’går til roten’.” Næss fremsetter deretter følgende beskrivelse av hvem som befinner seg i hvilke hjørner i trekanten. De røde er primært lønnsmottagere – industriarbeidere som selger sin arbeidskraft mot (lav) lønn. I det blå hjørnet finner vi kapitaleiere, personer med næringsinteresser, storborgerskapet, men også ”initiativrike folk med rommelige, personlige og sosiale ressurser og også andre om hvem det sies at det i dagens samfunn går dem aldeles utmerket”.
Det grønne hjørnet er noe mer uvant, og jeg gjengir her hele Næss sin beskrivelse av de som hører hjemme her:
Til den grønne pol sogner de som i og utenfor tettstedet og byer er blitt overrent av motorveier og hensynsløst plassert industri. Folk som reagerer mot at storsamfunnets økonomiske mål overordnes deres egne. Folk som føler lokalsamfunn, lokalt fiske og lokale næringsveier er truet. Til den grønne pol sogner småbrukere og andre i beskjedne kår som kombinerer jordbruk og fiske. Også visse beskjedne kategorier selvstendig næringsdrivende i handel og håndverk sogner hit. Folk med kapital, men truet av større kapital og sentralisering.
Blokker og uavhengighet
Hvordan er så forholdet mellom disse tre polene? Hvem har felles interesser med hvem? Dette er spørsmålet mange nå stiller seg, ettersom MdG forsøkes plassert i en av de for tiden dominerende blokkene, som er de røde og de blå.
De røde og de grønne har ifølge Næss et ”radikalt” fellesskap, men motsetningene her er også mange. Grønn er interessert i ”høyere priser på matvarer, stans i gårdsnedleggelse, mangesidig lokalt næringsliv, beskyttelse av bosettingsmønsteret, nedtrapping av storsentra og storbedrifter, eiendomsrett og personlig initiativ, lokalkultur. Grønn er distriktsorientert med liten tro på statsbedrifter og statsledelse. Rød er byorientert og tror mer på parti, stat og LO.”
De grønne og de blå har imidlertid også et fellesskap, som Næss betegner som ”konservativt”, og som kjennetegnes av en motstand mot byråkratiet og en positiv holdning til privat eiendomsrett (moderat eiendomsrett, vel å merke). Også her er det imidlertid klare spenninger, siden de grønne åpent erklærer at de støtter økonomisk irrasjonalitet slik de blå vil fremstille det: færre store bedrifter, mindre fokus på økonomisk vekst, konkurransehindringer og desentralisering med tilhørende ineffektivitet i økonomisk forstand. Et av hovedpoengene er imidlertid kanskje de blås teknologioptimisme – troen ”på at tekniske oppfinnelser vil eliminere ressursknapphet og miljøskader”. De grønne er nok mer troløse, og i alle fall mer interesserte i føre-var-prinsippet enn i å gamble (slik de ser det) på fremveksten av løsninger vi i dag ikke kjenner.
Hva så med de røde og de blå? Også her finnes det et fellesskap, som skiller dem fra de grønne, og dette er en ”sterk tilknytning til storsamfunn, sentral ledelse, velstand og storbedrifter”. Den største spenningen i en rød-blå allianse er naturlig nok den mellom arbeidstager og arbeidsgiver.
Det er med andre helt klart mulig for MdG å hevde at de ikke er røde eller blå, men faktisk representerer en annen dimensjon i politikken. Denne grønne polen innebærer delvis felles interesser med både de røde og de blå, og det er også klare spenninger mellom de grønne og de to tradisjonelle polene. At de grønne nekter å bli med på en fremstilling av norsk poltikk som endimensjonal er altså forståelig, men det er samtidig naturlig at mange nå spør seg: hvilken side heller de grønne mot, når de i den praktiske politikken i dag må forholde seg til to blokker? Den debatten vil leve videre, men det er lov å håpe at flere vil se at det kan være nyttig å se politikken som mer enn én dimensjon når debatten føres.
Trekant eller to akser?
Når vi skal videre, kan det imidlertid være greit å se om vi kan få frem noe mer nyttig enn Næss sin trekant. Den grønne polen Næss tegner opp beskriver muligens én type grønn politikk, og spesielt den type grønne politikk som MdG (inspirert av nettopp Næss) fremmer. En innvending som raskt dukker opp vil være alle de andre partienes utsagn om at det er de som faktisk fører grønn politikk. ”Privat eiendomsrett, mer marked og fornuftige spilleregler er løsningen på miljøproblemene, og vil føre til at alle får det bedre!”, vil høyresiden kunne hevde, mens venstresiden også vil hevde at de vil redde miljøet, for eksempel gjennom ”grønn vekst” – fortsatt industrialisering og økonomisk vekst, men ”bærekraftig” og da grønn.
Om vi et øyeblikk fjerner oss fra Næss sin trekant og ser for oss politikken som to akser – rød/blå og for eksempel grønn/sort, vil vi kunne plassere partier i følgende spektrum:
I et slikt spektrum vil det være rom for å representere flere konkurrerende syn på hva som er god miljøpolitikk, noe som vanskelig kan gjøres i Næss sin trekant. Det var en grunn for at Næss fremstilte det på den måten, og det var at hans analyse i boken Økologi, samfunn og livsstil ledet til konklusjonen at én type miljøpolitikk var langt bedre (om ikke den eneste) egnet til å løse de faktiske problemene, eller rett og slett være moralsk tilfredsstillende for en som verdsetter naturen og alt i den. Det kan ikke tas for gitt at andre vil godta Næss sin analyse eller grunnleggende verdier (noe vi ser tydelig hver gang MdGs representanter forsøker seg med den type argumenter i debatter), så et spektrum som det ovenfor vil kunne være mer effektivt som et nøytralt verktøy for å plassere partiene.
Om vi bruker himmelretningene for en svært kursorisk plassering av partiene vil opplagt Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre være på østsiden av spekteret. FrP vil være mørkest blå, Høyre antageligvis ganske nær ekvator, mens venstre får en noe mer turkis plassering i nord-øst. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti danner vestfløyen i spekteret, hvor SV er både lenger vest og nord enn AP. AP vil muligens fremstå som lilla, mens SV nærmer seg oransje.
Vi er så over på partier som ifølge Østerud er vanskelig å plassere på en høyre/venstre-aksen, som en følge av at de fremstår som sakspartier. Det han kaller ”agrarpartier” vil være vårt Senterparti, som vil befinne seg nær sentrum på øst/vest-aksen, mens vi vil trekke det et stykke nord dersom vi anser deres fokus på levende distrikter, naturressurser og forvaltning som miljøengasjement.
Kristelig Folkeparti er et parti som ikke plasseres nevneverdig mye mer presist ved innføringen av en miljøakse – for å plassere dem hadde vi muligens trengt en ”liberal/verdikonservativ”-akse. Dette innebærer at de nok plasseres på østlig side av sentrum, og ønsket om å være gode forvaltere av Guds skaperverk, som skal overleveres i bedre stand enn vi fikk det i, vil trekke dem noe nordover, selv om faktisk miljøpolitikk muligens er noe mindre imponerende enn slike uttalelser skulle tilsi.
Miljøpartiet de grønne vil være svært langt nord, og antageligvis temmelig nær sentrum på øst/vest-aksen.
Intuitivt kan en slik fremstilling hjelpe vår forståelse av partiets faktiske posisjoner og avstand til hverandre, men ”miljøaksen” jeg her har brukt må opplagt defineres bedre for å gi god mening. I denne svært overfladiske behandlingen har partienes fokus på ”miljø og klima” avgjort plassering, uavhengig av om et partis foreslåtte klimapolitikk må ansees som absurd eller lite troverdig. Aspekter ved aksen kan være elementer av Næss sin dypøkologiske analyse, men dette vil møte motbør fra tilhengerne av vekst- og markedsløsninger på ethvert problem. Vi kan skille mellom antroposentrisme og ”økosentrisme” (eller Næss’ biosfæriske egalitarisme), noe som vil være lite nyttig, da få partier bortsett fra de grønne ville gi utslag på denne aksen om antroposentrisme var bunnlinjen. Vi kunne sett på kort/lang sikt, men også her vil markedsorienterte personer kunne hevde at kortsiktig egeninteresse er det som gir best gevinst på lang sikt (gitt fornuftige spilleregler). Det er med andre ord en komplisert øvelse å forstå og fremstille miljøpolitikk, men vi kan allikevel ønske oss at flere forsøker på dette, fremfor å tviholde på en fremstilling av politikken som endimensjonal.
Kilder:
Øyvind Østerud. 2014. Statsvitenskap: Innføring i Politisk Analyse. Oslo: Universitetsforlaget.
Næss, Arne. 1999. Økologi, Samfunn og Livsstil. Oslo: Bokklubben Dagens Bøker.