Forutsigelse uten krystallkule

Å kunne se inn i fremtiden er en egenskap få forunt (men av mange begjært). Bruce Bueno De Mesquita er en av de som faktisk livnærer seg på evnen til å forutsi fremtiden – uten krystallkule. Tittelen på boken er «The Predictioners Game», med den megetsigende undertittelen «Using the Logic of Brazen Self-Interest to See & Shape the Future». Her skal man altså både kunne forutsi og forme fremtiden, kun ved å støtte seg til menneskers egeninteresse og spillteori.Interessant premiss, og klarer boken å lære leseren å gjøre det den lover er det vanskelig å be om mer. Den gjør imidlertid ikke det, og noe av årsaken er at den tidvis føles mer som en bok om forfatteren enn en bok som lærer leseren å gjøre det forfatteren kan. Nå skal det riktig nok sies at forfatteren er interessant. De Mesquita er professor ved New York University (statsvitenskap) og har vært konsulent for bl.a. CIA og det amerikanske forsvarsdepartementet. Metoden hans er også relativt enkel, og den baserer seg altså på spillteori og antagelsen om rasjonalitet og egeninteresse. Det som skiller De Mesquitas bok fra en del andre bøker er at han bruker spillteori på en måte som (som oftest) krever bruk av datamaskin og programmer for analyse av spillteoretiske situasjoner.

Hva er så metoden? I korte trekk dreier det som om følgende punkter:

1. Kartlegge de involverte aktørene
2. Kartlegge deres preferanser i den aktuelle saken
3. Kartlegge hvor viktig saken vi analyserer er for aktøren
4. Kartlegge deres innflytelse
5. Bruke dette til å regne ut et «utgangspunkt» for analysen, og så
6. Kjøre «spillet» i suksessive runder for å se hvordan aktørene gradvis reagerer på de sannsynlige utfallene man regner ut

Det er spennende å lese om hva De Mesquita har fått til med denne metoden – han har analysert alt fra Midt-Østenkonflikten til risiko for regnskapsjuks i regnskapsfirmaet Arthur Anderson før finanskrisen i 2008. Problemet er bare at vi kun lærer litt elementær spillteori, og så får noen historier om hvordan forfatteren selv har tatt denne teorien videre for å gi gode prediksjoner. At han selv har fått det til virker tydelig, og det gjør det jo bare enda mer frustrerende at man ikke får en guide til å gjøre det samme selv.

Til tross for at boken ikke leverer det jeg ønsker, har den opplagt visse kvaliteter som kan gjøre den verdt å lese. Den er først og fremst interessant, fordi den gir et innblikk i hvordan en spillteoretiker har brukt spillteori for å livnære seg som strategisk konsulent. Ha gir også leseren en kort innføring i spillteori (Game theory 101 og 102). Viktigst er det imidlertid at han gir oss et lite innblikk i hvordan man kan utnytte mulighetene som bor i spillteorien. Ved å redusere alle situasjoner til 2×2-matriser gjør man spillteorien lett å fatte (og anvende), men man mister også muligheten til å få mer avanserte prediksjoner og en mer presis forståelse av kompliserte situasjoner. Ulempen er at det med ett blir såpass lite tilgjengelig at forfatteren ikke engang forsøker å vise leseren hvordan man kan gjøre det selv. Eller kanskje han bare tenker på seg selv, og hva som vil skje om hvem som helst kan gjøre det samme som han?

Her gir De Mesquita en Ted-talk om fremtiden for Iran (fra 2009):