Økonomene som kunne ha to tanker i hodet samtidig

Trym Riksen, som i Nettavisen blogger om økonomi, skriver den 15.10 at Richard Thalers nobelpris er «nok et eksempel på doublethink», fra Nobel-instituttet (lenke til Riksens innlegg – lenke til sak om Thalers Nobelpris). Problemet, slik Riksen ser det, er at Nobel-prisen over tid har gått til økonomer med «diametralt motsatte teorier om hvordan verden henger sammen». Det er usikkert om det tradisjonelle økonomifaget og de grenene som tar inn innsikt fra psykologi og andre fagfelt, virkelig representerer syn som ikke kan kombineres. Jeg vil hevde at det noen ganger kan være en styrke, ikke en svakhet, å kunne ha to tanker i hodet samtidig. 

Trym sparer ikke på kruttet i sitt blogg-innlegg. Økonomiprisen er ikke annet et et markedsføringsknep, og økonomifaget lider av et fravær av vitenskapelig tilnærming. Tidligere priser til adferdsøkonomer (Kahneman, Smith og Shiller) er eksempler på Nobel-instituttets doublethink. Dette begrepet stammer fra George Orwells 1984, og sikter til en situasjon hvor man samtidig aksepterer to sannheter som ikke er forenlige. Det er med andre ord opplagt negativt ladet.

To tell deliberate lies while genuinely believing in them, to forget any fact that has become inconvenient, and then, when it becomes necessary again, to draw it back from oblivion for just as long as it is needed. (Orwell, 1984)

Rasjonalitet og irrasjonalitet

Så, hva er egentlig kilden til Riksens forargelse? Det kan se ut til at han sliter med å akseptere at man sier at psykologi er viktig, samtidig som man dyrker den tradisjonelle økonomiske tilnærmingen til mennesket som rasjonelt og egenineressert (disse antagelsene deles av spillteorien, og omtales her).

Men hvor «diametralt motsatte» er egentlig disse to retningene – la oss for nå kalle dem rational choice og adferdsøkonomi? For en del av oss er det snakk om komplementære, snarere enn konkurrerende, teorier. At mennesket er fullstendig rasjonelle med uendelige muligheter for kalkulering av nytte er ikke en beskrivelse noen tror på. Selv de som arbeider under denne antagelsen vil gladelig innrømme at mennesker ikke egentlig er slik. Hvorfor beholder de da allikevel denne antagelsen? Fordi den er nyttig.

Når man utvikler og tester teorier om adferden til enorme antall mennesker er det strengt nødvendig å forenkle. Vi forenkler ikke bare litt heller – vi forenkler til det virkelig svir. Til vi får kjeft, og får beskjed om at økonomifaget er irrelevant fordi det forholder seg til aktører som opplagt ikke er som ekte mennesker. Det samme gjelder spillteori, hvor vi ofte starter med voldsomme forenklinger. Noen ganger slutter vi også der, men ikke alltid.

Det som skjer, f.eks. når vi analyserer et Chicken-spill uten en opplagt løsning, er at vi utvider vår modell av aktørene. Vi tar inn noe mer innsikt fra f.eks. psykologien, og erkjenner at mennesker har en varierende grad av risikoaversjonog at de f.eks. har en tendens til å mislike å tape noe de allerede har, fremfor noe de bare hadde muligheten til å ha. Vi kan også anta at de misliker ulikhet, eller at de f.eks. vektlegger intensjoner når de vurderer foreslåtte fordelinger. Vi kan til og med tenke at de to aktørene har forskjellig grad av disse aversjonene og tilbøyelighetene. Dette er elementer i eksperimentell økonomi og adferdsøkonomi, og representerer elementer av det Trym Riksen kan se ut til å mene at ikke er forenlig med den klassiske økonomiske tilnærmingen til mennesket som lite mer enn «en maskin med enorm regnekapasitet».

Kompleksitet eller forvirring?

Så, er en utvidelse av vår modell av mennesket et brudd med klassisk økonomi, eller en utvidelse og forlengelse av den? I 1651 beskrev Thomas Hobbes mennesket som grunnleggende egeninteressert og drevet av ønsket om å overleve. Han beskrev også rasjonalitet, som en prosess hvor vi veide ulike alternativer opp mot hverandre, og valgte det som var mest tilbøyelig til å gi oss det vi mente var godt. Dette ligner den klassiske økonomiske tilærmingen til mennesket. Like etter gikk han imidlertid videre og forklarte hvordan vi ofte tok feil, tenkte feil, var kortsiktige osv. Ingen kritiserer en slik fortsettelse for å være doublethink – tvert imot hylles det ofte for å være en systematisk og trinnvis utvidelse av en modell av mennesket.

Det er fullt mulig å anse antagelsen om at «at mennesket er som en maskin med enorm regnekapasitet» som økonomiens definerende aspekt. Det kan se ut til at Riksen gjør dette, eller i det minste foretrekker at økonomifaget velger om det skal holde på med rasjonalitet eller irrasjonalitet. Han mener det er et problem at prisen har gått både til økonomer som jobber med den enkleste modellen av mennesket og til de som jobber med mer kompliserte modeller – dette gjenspeiler «fraværet av vitenskapelig tilnærming blant økonomer». Gary S. Becker skrev allerede i 1962 en meget interessant artikkel, hvor han diskuterer noe av det Riksen her fortviler over. Han konkluderer med at «økonomisk teori er langt mer forenlig med irrasjonell adferd enn man tidligere har trodd». Mange, som Becker, arbeider med slike tanker på noe som, for meg, ligner på vitenskapelig vis.  Rasjonalitet ser ut til å være en god antagelse på markedsnivå; på individnivå, derimot, finner man ofte grader av  irrasjonalitet. De noe mer kompliserte modellene av mennesket viser seg å være nyttige for å forstå det individuelle nivået. Noen av oss vil være takknemlige for at økonomifaget klarer å romme en skalerbar modell av mennesket. Det er jo faktisk mulig å ha to tanker i hodet på en gang, uten at de er motstridende.

Lenker:
Nobel doublethink (Trym Riksen)
Nobelprisen i økonomi til adferdsøkonomen Richard Thaler
Becker, G. S. (1962). Irrational behavior and economic theory. Journal of political economy, 70(1), 1-13.

One thought on “Økonomene som kunne ha to tanker i hodet samtidig

  1. Bruce Bueno de Mesquita har, etter min oppfatning, levert et resonnement som bygger opp under budskapet i denne artikkelen. Ref f.eks: The Predictioneers’ Game. Kort oppsummert: Hvis modeller, bygd på spillteoriens forutsetninger, testes gjentatte ganger, og det kan påvises at disse modellene gir bedre prediksjoner enn alternative metoder, må dette styrke tilliten til modellene, uavhengig av det teoretiske grunnlaget for modellene. Bueno de Mesquita har bl.a bygd – og vedlikeholder- en slik modell for å forutsi konsekvenser av marginale endringer i den Iranske statsledelsen på Irans utenrikspolitikk, og hevder at denne modellen treffer «bedre» enn andre prediksjonsmetoder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *