Litt plasking i befølingens rasjonalitet

”Jeg også!”, har svært mange kvinner sagt i det siste. (#metoo) Ikke fordi det skjer noe som det er fryktelig morsomt å være med på, men fordi det skjer noe viktig. Det settes lys på et samfunnsproblem. Problemet består i at kvinner alt for ofte utsettes for uønsket seksuell oppmerksomhet fra menn. Ja, det finnes kvinner som trakasserer menn, men det motsatte ser ut til å være et større problem, og er det som diskuteres her. Denne ”oppmerksomheten” kan være alt fra ord til berøring og direkte truende overgrepsadferd. I spillteorien antar vi at mennesker – inkludert menn – er rasjonelle og egeninteresserte. Kan man virkelig forstå seksuell trakassering i dette rammeverket? Er det rasjonelt for menn å oppføre seg på denne måten mot andres døtre, mødre, eller partnere?

Det er for noen av oss overraskende å høre alle historiene om hvor mye seksuelle trakassering som foregår. Nysgjerrig, blir man, på hva som driver denne adferden. I dette innlegget ser jeg veldig kort på et par teorier om hvorfor dette skjer. Dette er på ingen måte noen inngående faglig studie av trakassering, men resultatet av en legmanns nysgjerrighet. Jeg ser ikke på seksuelle trakassering generelt, men fokuserer på upassende berøring og annen ”lett” seksuell fysisk kontakt – tafsing. Denne type trakassering ser ut til å være svært utbredt, og den siste tiden viser tydelig at det er et sterkt ønske om å komme denne adferden til livs. https://www.flickr.com/photos/43123905@N06/37400556386/

Den aller enkleste mannen

For å forstå mannen som tafser kan vi starte med en helt enkel modell av en type tafser – han med manglende selvkontroll. Hvordan tenker denne aller enkleste mannen – hva driver ham?

Jeg liker det jeg ser, derfor tar jeg!

Kortsiktig egeninteresse driver ham. Mannen ser noe han liker – det være seg en pupp, bar skulder eller en annen kroppsdel – og velger derfor å ta. Målet er å maksimere sin egeninteresse, og der og da oppleves det å ta på f.eks. en kollega som den beste veien til dette. Fullt ut rasjonelt!

En annen grunnleggende forklaring kan være at menn er biologisk innrettet mot seksuell trakassering. Baniel et al. (2017) har studert primater, og viser at man finner det samme fenomenet her. Ikke bare finner man det – de som bedriver det har også større sannsynlighet for å få avkom med de som trakasseres. På lang sikt, vel å merke – ikke umiddelbart. Om det er dette som driver menn kan man jo anta at mange har blitt slik pga. evolusjonære tilpasninger e.l.

Jeg tafser, fordi de av forfedrene våre som gjorde det mest fikk mest avkom.

En litt mindre enkel mann

En annen modell av en ganske enkel mann viser mannen som dominerer og har, eller vil ha, makt.  Forskning viser at menn tar oftere enn kvinner, noe vi vel har fått med oss allerede. Mer interessant er det at de med høy status oftere tar på de med oppfattet lavere status (Goffman, 1956; Henley, 1873, Juni & Brannon 1981). Goffman (1956) skriver f.eks. om hvordan leger på en institusjon tar på kollegaer med lavere status, og at de med lavere status føler at de ikke kan hverken gjengjelde eller denne type kontakt eller starte fysisk kontakt med legene. Det er altså et ”berøringssystem” som sier at høy status kan tillate seg å ta på lav status. Dersom man f.eks. anser kvinner for å ha lavere status enn menn vil dette for noen medføre at kvinner kan tas på. Det er viktig å påpeke at denne type berøring kan være alt fra en hånd på albuen eller skulderen, en arm rundt livet, en bamseklem eller hender på mer opplagt upassende steder. Det er kanskje nærliggende å tenke seg at mange generelt misliker å bli tatt på av f.eks. overordnede. Vi kan i alle fall bruke det som en grunnantagelse her.

Så: dersom mannen tenker at kvinner er likeverdig menn vil han være mindre tilbøyelig til å ta. Han vil også være mindre tilbøyelig til å ta dersom kvinnen f.eks. er hans overordnede på jobb. Det er også mulig å anta at dette systemet kan fungere slik at man kan bruke berøring for å sette folk på plass, om statusforhold ikke er opplagt.

Jeg liker det jeg ser, derfor tar jeg, om jeg ikke respekterer henne eller hun er min overordnede. Eller kanskje jeg tar for å fastsette min høyere status og sette henne på plass.

https://www.flickr.com/photos/88634041@N02/33093276772/

Arbeidsplassen og sanksjoner

Dersom vi fortsetter å se på jobb, ser vi at Fitzgerald et al. (1997) peker på organisasjonsklima og kjønnsrollen i et gitt yrke (er det f.eks. et maskulint yrke, har man veldig kjønnstypiske arbeidsoppgaver?) som viktige forklaringsvariabler. For å måle organisasjonsklima, bruker de et verktøy som måler a) hvor stor risiko det er for et offer som melder ifra, b) sannsynligheten for at en sak blir tatt alvorlig om den rapporteres og c) sannsynligheten for at den som trakasserer faktisk vil få en passende ”straff”.

… women employees who believe their organization is tolerant of sexual harassment—that is, complaints are not taken seriously, it is risky to complain, and perpetrators are unlikely to be punished—experience considerably higher levels of harassment (Fitzgerald et al., 1997).

Vår rasjonelle mann vil opplagt påvirkes av denne type rammefaktorer. Dersom han forventer at han kan møte sanksjoner og fordømmelse av kollegaer og ledelse vil prisen for å tilfredsstille berøringslysten muligens bli for høy. Spesielt om han nå er litt mer langsiktig enn den aller enkleste mannen.

Jeg liker det jeg ser, derfor tar jeg, om jeg da ikke tror at jeg vil få problemer om hun sier dette til noen, eller om andre ser det.

Forskningen viser også at et overtall mannlige medarbeidere medfører mer trakassering, spesielt om det kombineres med typisk ”mannlige” arbeidsoppgaver (Fitzgerald et al., 1997)

Hvorfor tafses det?

Hvor rasjonelt er det egentlig å tafse? Dersom man anser kvinner for å ha lavere status enn menn, kan det være mer naturlig at man tar. Det er imidlertid enn kjensgjerning at ikke menn tar på alle som har lavere status. Noen av oss tar faktisk aldri på folk vi ikke har et nært og intimt forhold til, i alle fall ikke med mindre vi må. Status alene kan altså ikke forklare dette.

Annen forskning viser at kulturen på arbeidsplassen kan påvirke hvor mye seksuell trakassering man får. Dersom man på en arbeidsplass tolererer at menn tar på kvinner vil menn ta mer på kvinner. Men, også her må det vel erkjennes at dette ikke alene forklarer alt. Dersom en anstendig mann begynner å jobbe med uanstendige menn som både tar på, og tillater at andre, tar på kvinner, vil han ikke nødvendigvis begynne å ta på dem selv?

Finnes det noe mer grunnleggende som gjør at noen menn føler at de kan ta seg til rette? Noen peker på at det finnes individuelle forskjeller; noen er rett og slett mer tilbøyelige enn andre til å seksuelt trakassere (Pryor, 1987). Når personer som er tilbøyelige til å trakassere havner i situasjoner hvor trakassering tillates eller aksepteres, vil man oftest se at det skjer.

https://www.flickr.com/photos/152020971@N07/37361952760/

Tafsingens nyttefunksjon

I veldig korte, og overfladiske, trekk kan det imidlertid være rimelig å anta at følgende ligning må være positiv for at en mann skal tafse:

Min nytte av tafsing =

+ min direkte glede av å ta på en pupp, rumpe e.l.

+ gleden over å dominere/være overlegen/sette andre på plass

– den påtafsedes misnøye ved å bli tafset på/dominert osv.

– sosiale sanksjoner mot den som tafser

+ sosiale sanksjoner mot den som blir tafset på og sier ifra

÷ min straff og eventuelle sanksjoner

En slik ligning innebærer at vi kan motarbeide tafsing på mange flere måter. Vi kan for det første sørge for at sosiale sanksjoner rettes mot den som tafser – ikke den som tafses på og sier ifra. Vi kan også arbeide for at menn skal se kvinner som sine likeverdige, slik at gleden ved å dominere dem reduseres, mens ubehaget ved at de misliker det øker. Til slutt kan vi også sørge for at sanksjoner inntreffer oftere og/eller rammer hardere. Dette kan skje ganske enkelt, ved at man sier ifra når man vet at det skjer, og ved at det tas alvorlig og får reelle konsekvenser for tafserne. Det er faktisk ikke lov, så det å sanksjonere adferden bør være uproblematisk.

Selv The Economist har nå kommet på banen, og presenterer i siste utgave The capitalist case against sexual harassment (lenke til The Economist).

The key elements are power, misused by predatory men; impunity, as those who could call a halt do not; and silence, as witnesses look away and victims fear that speaking up will harm their careers. If firms are serious about stopping harassment, they will need to tackle all three (The Economist, 21.10.2017).

I samme nummer har de en lengre artikkel, som oppsummerer mye av den kunnskapen vi i dag har om fenomenet: An open secret: Sexual harassment at work (lenke til The Economist).

Litteratur:

Baniel, A., Cowlishaw, G., & Huchard, E. (2017). Male violence and sexual intimidation in a wild primate society. Current Biology27(14), 2163-2168.

Fitzgerald, L. F., Drasgow, F., Hulin, C. L., Gelfand, M. J., & Magley, V. J. (1997). Antecedents and consequences of sexual harassment in organizations: a test of an integrated model. Journal of Applied psychology82(4), 578.

Goffman, E. (1956). The nature of deference and demeanor. American Anthropologist58(3), 473-502.

Henley, N. M. (1973). Status and sex: Some touching observations. Bulletin of the psychonomic society2(2), 91-93.

Juni, S., & Brannon, R. (1981). Interpersonal touching as a function of status and sex. The Journal of Social Psychology114(1), 135-136.

Pryor, J. B. (1987). Sexual harassment proclivities in men. Sex Roles17(5), 269-290.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.