Økonomene som kunne ha to tanker i hodet samtidig

Trym Riksen, som i Nettavisen blogger om økonomi, skriver den 15.10 at Richard Thalers nobelpris er «nok et eksempel på doublethink», fra Nobel-instituttet (lenke til Riksens innlegg – lenke til sak om Thalers Nobelpris). Problemet, slik Riksen ser det, er at Nobel-prisen over tid har gått til økonomer med «diametralt motsatte teorier om hvordan verden henger sammen». Det er usikkert om det tradisjonelle økonomifaget og de grenene som tar inn innsikt fra psykologi og andre fagfelt, virkelig representerer syn som ikke kan kombineres. Jeg vil hevde at det noen ganger kan være en styrke, ikke en svakhet, å kunne ha to tanker i hodet samtidig.  Continue reading Økonomene som kunne ha to tanker i hodet samtidig

Nobelprisen i økonomi til adferdsøkonomen Richard Thaler

I dag ble det klart at nobelprisen i økonomi denne gangen går til Richard Thaler, en av forfatterne bak den meget populære boken «Nudge» (med medforfatter Cass R. Sunstein). Thaler er en av de store figurene innenfor adferdsøkonomien, og jobber til daglig som professor på The University of Chicago Chicago Booth School of Business (se profil).

Det er snart 10 år siden «Nudge» kom ut, og mye av den har hatt stor innflytelse i mange land – også Norge, hvor man har brukt begrepet «dulting». Thaler jobber i grenselandet mellom økonomi og psykologi, og fokuserer spesielt på beslutningstagning. Hans bidrag er kanskje primært å bruke forståelse av hvordan vi tar beslutninger til å la oss møte de samfunnsutfordringene vi står overfor. Continue reading Nobelprisen i økonomi til adferdsøkonomen Richard Thaler

Er du i aksjemarkedet? Ikke sjekk kursen for ofte!

Er du en av mange nordmenn som har penger i aksjer? Adferdsøkonomien har i så fall et råd til deg:

Kombinasjonen av tapsaversjon og isolert vurdering av situasjoner [narrow framing] er en kostbar forbannelse. Individuelle investorer kan unngå denne forbannelsen, og få de emosjonelle fordelene ved å se situasjoner i sammenheng, ved å sjekke aksjekursen og deres tap eller gevinst med en lavere frekvens (Kahneman 2011).

Continue reading Er du i aksjemarkedet? Ikke sjekk kursen for ofte!

Menneskets begrensede rasjonalitet – og de som forsker på det

Mange forskjellige fagfelt benytter seg av spillteori – eller forsker på temaer som er interessante for spillteoretikere. I senere tid har spesielt to fagfelt utmerket seg som sentrale innen utviklingen av innsikt om aktørers motivasjon: adferdsøkonomi og eksperimentell økonomi.

Rasjonalitet er et sentralt begrep innen spillteori, da vi i all hovedsak forutsetter at aktører er stratgiske og rasjonelle. Ethvert fagfelt som fremskaffer innsikt om menneskers kognitive egenskaper, menneskers motivasjon osv. er derfor av stor interesse for spillteoretikere. Grunnen til dette er at mennesker har begrenset rasjonalitet. Continue reading Menneskets begrensede rasjonalitet – og de som forsker på det

En adferdsøkonom om eksperimentell økonomi

To fagfelt som ofte anvender (og anvendes innen) spillteori er adferdsøkonomi og eksperimentell økonomi. Begge feltene har opplevd økende popularitet i nyere tid, men gjør de, og er de egentlig like?

Mange kan nok ha blitt forledet til å tro at de egentlig er ganske så like, siden man i 2002 ga nobelprisen i økonomi til Daniel Kahneman og Vernon L. Smith – en adferdsøkonom (Kahneman) og en eksperimentell økonom (Smith).

George Loewenstein skrev i 1999 en artikkel om de to to fagfeltene, der hans formål er å tydeliggjøre skillet mellom de to fagfeltene, samt å problematisere visse forhold ved eksperimentell økonomi. For eksisterende lesere, og med artikkelens vinkling i bakhodet, kommer det neppe som noen overraskelse at Loewenstein er en adferdsøkonom. Dette ugyldiggjør imidlertid ikke kritikken han fremfører mot eksperimentell økonomi, og som han selv sier om «krigen» mellom eksperimentell økonomi og adferdsøkonomi:

However frustrating such controversies can be, I believe that they often lead to scientific progress. Researchers rarely expose their own findings and ideas to the same critical scrutiny that they expose those of their colleagues to, even when they consciously attempt to do so (Loewenstein 2007).

Før jeg går gjennom Loewensteins kritikk kan det være interessant å klargjøre hovedforskjellen mellom de to fagfeltene:

  • Adferdsøkonomer forsøker å overføre psykologisk innsikt til økonomi. De er metodologiske eklektikere, og utelukker ikke eksperimentell metode som én mulig metode.
  • Eksperimentelle økonomer definerer seg selv på bakgrunn av deres anvendelse av eksperimentell metode som forskningsmetode (Loewenstein 2007).

Det er altså ingen grunnleggende uoverenstemmelse mellom fagfeltene. Men som man ofte ser når man har fagfelt som i stor grad «konkurrerer» (da de arbeider mye med de samme tingene), utvikler det seg hos mange et sterkt behov for å undergrave det «motstanderne» gjør.

Ekstern validitet

Eksperimentell metode blir ofte fremhevet som sterk på validitet. Det er imidlertid mulig å spørre seg om metoden er god på både intern og ekstern validitet. Lowenstein påpeker at man innen psykologi (og andre fagfelt), har ansett eksperimentell metode som svært sterk på intern validitet (hvor sikre man kan være på at kausale forhold som måles faktisk eksisterer), men heller svak på ekstern validitet (mulighetene for å generalisere). Feltstudier freheves ofte som motsatsen.

Det hevdes imidlertid ofte at innføringen av markedsmekanismer, repetisjon, kontroll av kontekst, samt strengt kontrollerte insentiver, løser problemene forbundet med ekstern validitet og eksperimentell metode – en påstand Loewenstein angriper.

Bruken av markedsmekanismer

[img_assist|nid=56|title=|desc=http://www.flickr.com/photos/mithril/2564869200/sizes/l/|link=none|align=left|width=300|height=225]Mange av eksperimentene som gjennomføres benytter seg av markedsmekanismer som er sterkt disiplinerende for irrasjonelle aktører. Man oppnår ofte en likevekt ved en del repetisjoner, og suboptimal adferd straffes f.eks. med redusert kapital og innflytelse. (Les f.eks. om «Double oral auction» her.)

At suboptimal adferd straffes (evt. at optimal adferd belønnes, om man ønsker å se glasset som halvfullt) synes å være en nødvendig forutsetning for å oppnå effektive utfall, men hvor mange av de økonomiske transaksjonene vi møter i det daglige liv har slike disiplinerende trekk? Dersom jeg selger bilen min for billig og kjøper huset mitt for for dyrt endres min innflytelse på den totale økonomien svært lite. Adferdsøkonomene er kjent for å vise mange irrasjonelle trekk ved mennesker (tildelingseffekt, varierende tidsdiskontering, rettferdighets-effekter), og Lowenstein hevder at denne type eksperimenter ikke beviser at disse effektene ikke eksisterer:

One could perhaps surmise that they would not be displayed by currency traders, or others who engage in repetitive transaction in a market with massive rapid feedback and short-selling. But only a small fraction of economic transactions take place in settings that have these informational or incentive features (Loewenstein 2007).

Repetisjon

I stadig økende grad brukes repetisjoner, f.eks. av et gitt spill, innen økonomiske eksperimenter. Adferden utvikles nærmest alltid mot mer optimal adferd, og denne typen eksperimenter er unektelig interessante med tanke på forskning på menneskers læring, samt deres reaksjoner på insentiver.

Det som er langt mer problematisk er å hevde at adferden i slutten av slike spill er mest representativ for deres adferd i vanlige økonomiske situasjoner. At mennesker lærer når de befinner seg i strukturerte og sterkt disiplinerende gjentatte spill, er ukontroversielt. Det at subjekter (som har lang erfaring fra økonomiske transaksjoner i det virkelige liv) faktisk trenger denne opplæringen for å opptre optimalt burde imidlertid heller være et tegn på at mennesker ikke handler optimalt i de fleste situasjoner.

Lowenstein understreker sitt poeng ved å peke på likheten med filmen «Groundhog day», der Bill Murray får prøve seg på den samme dagen gang på gang. At man til slutt lærer å handle rasjonelt i en slik situasjon kan ikke brukes for å hevde at de fleste ikke handler i tråd med hva Murray gjør i sitt første forsøk. Den typen repetisjon man opplever i eksperimentelle forsøk er rett og slett ikke spesielt vanlig i det virkelig liv, noe som medfører at læring av otimal adferd sannsynligvis ikke er like fremtredende utenfor laboratoriet.

At subjektene er uerfarne og forrvirrede i starten av et slikt eksperiment kan heller ikke brukes som et argument for å hevde at sluttadferden er den man vanligvis opplever; hvor ofte føler man seg ikke uerfaren og forvirret når man f.eks. setter bilen på verksted, kjøper hvitevarer, kjøper hus osv.. Det er regelen snarere enn unntaket at mennesker befinner seg i økonomiske situasjoner der de på ingen måte er ferdig utlærte når det gjelder optimal adferd.

Kontekst

Et motargument mot det ovenstående om repetisjoner er at mennesker er svært flinke til å overføre kunnskap. Har de lært optimal adferd i én situasjon overfører de dette til en annen hevdes det, men dette er i beste fall meget kontroversielt, og mange vil hevde det er helt feil. Mange forsøk har vist at subjekter som lærer optimal adferd i én situasjon glemmer dette så snart man endrer problemet de står ovenfor på en fullstendig overfladisk måte. Pedagoger snakker ofte om «situated learning» – læring som vanskelig overføres fra situasjon til situasjon, noe som omhandler et lignende fenomen.

Mange laboratorie-forkjempere har forsøkt å skape «kontekst-frie» eksperimenter, noe som kan skape store problemer for ekstern validitet. Innen kogntiv psykologi har man funnet ut at all tenkning og problemløsning er sterkt påvirket av kontekst. Samtidig er det opplagt at ingen situasjon kan være «kontekst-fri»; dersom jeg plasserer deg i et hvitt rom uten distraksjoner har jeg ikke fjernet kontekst – jeg har plassert deg i en ny kontekst. Å kontrollere for slike endringer i kontekst synes å være svært problematisk, og skaper problemer med å generalisere funn basert på kognitiv adferd i en annen kontekst enn det man ønsker å uttale seg om.

Tilsynelatende trivielle «social cues» kan også vise seg å ha svært store konsekvenser for aktørers adferd:

[D]efection rates in the prisoners’ dilemma game are dramatically different if subjects are told they are playing the ‘Wall Street Game’ or the ‘Community Game’. […] Unfortunately, there is no ‘neutral’ presentation of these games, simply a variety of alternatives, so there is no way to remove the context. The goal of external validity is served by creating a context that is similar to the one in which economic agents will actually oerate, not by engaging in futile attempts to eliminate context (Loewenstein 2007).

Insentiver

[img_assist|nid=57|title=|desc=http://www.flickr.com/photos/velo_city/76416689/sizes/o/|link=none|align=right|width=300|height=177]Svært mange, om ikke de fleste, økonomiske eksperimentene man benytter seg av innen eksperimentell økonomi bruker økonomiske insentiver som er avhengig av adferd. Fordelene med slike strengt kontrollerte insentiver er åpenbare, men det er problematisk å hevde at man fjerne andre typer insentiver – selv om man prøver – i slike eksperimenter der man søker å fremstille subjektene som profittmaksimerende aktører.

Even with monetary rewards in place, subjects are likely to be influenced powerfully by motives other than profit maximization. Such motives include the desire to behave in an appropriate fashion, conform to the expectations of the experimenter, appear to be a smart (or at least not stupid) person, a good person, a winner, etc. (Loewenstein 2007).

At slike insentiver kan elimineres ved å innføre anonymitet er et sentralt stridsspørsmål, der mange mener at dette ikke er mulig. Selv i perfekt isolert anonymitet vil man med bakgrunn i mange psykologiske studier kunne forvente at personer bryr seg om sitt rykte – eller selvbilde.

Det kan også tenkes at det finnes en «etterspørsels-effekt» i forsøk der anonymitet står sentralt. Subjekter som opplever et sterkt fokus fra undersøkeren på anonymitet kan fort tolke dette som at undersøkeren forventer – eller etterspør – en annen type adferd enn den aktøren ville fremvist i normale situasjoner.

Oppsummering

Denne artikkelen viser at selv eksperimentelle økonomer har visse utfordringer når det gjelder validitet. Poengene som her bringes frem gjelder selvsagt ikke all eksperimentell økonomi, men det gjelder så store deler av fagfeltet at det absolutt er verdt å tenke over.

Avslutningsvis påpeker imidlertid Loewenstein at det også finnes en fare for intern validitet for mange eksperimentelle økonomer. Spesielt når det gjelder randomisering i utvalget av subjekter. Ofte sammenlignes resultater fra eksperimenter med subjekter fra forskjellige populasjoner, foretatt i forskjellige år osv., noe som kan innføre problemer med å skille ønskede kausaleffekter fra utvalgseffekter, modning osv. Det er en viss fare for at de strenge rammene for eksperimentene får noen til å glemme at man vanskelig kan sammenligne eksperimenter utført fra forskjellige populasjoner.

EE [eksperimentell økonomi] experiments have high external validity if they are intended to represent the behavior, and consequences of that behavior, of people operating in highly structured markets. They are much less well suited for testing predictions about the economic consequences of individual behavior in the ‘real world’, including the real world of decentralized markets (Loewenstein 2007).

Til tross for kritikken er eksperimentell økonomi opplagt et svært interessant fagfelt med mange styrker.

Whatever the external validity of their experiments, EE-style experiments are ideal for examining individual behavior under conditions of varying incentives, opportunities for learning, interpersonal interactions, etc. (Loewenstein 2007).


Denne artikkelen er i svært stor grad basert på Loewenstein artikkel «Experimental Economics from the Vantage-Point of Behavioral Economics» (2007, først utgitt i 1999). For min egen behandling av lignende temaer, se kapittel 3 (spesielt 3.4.4 og 3.4.5) i min masteroppgave som kan lastes ned her.

Eksotiske preferanser (og akademia)

[T]he standard assumption in economics is that people care more about the present than the future, which implies that they should put off unpleasant tasks and overindulge their immediate appetites. […] But the preferences that conventional economists view as exotic shed light on important aspects of what is actually very ordinary behavior. It is, after all, hardly exotic that people derive current pleasure and pain from thinking about what might happen in the future, and, as a result, often expedite negative experiences to ´get them over with quickly´ or ´save the best for last´.

– Loewenstein (2007)

Det Loewenstein kaller «eksotiske preferanser» er meget interessant, og det vil i det følgende komme flere artikler om dette og adferdsøkonomi. Det er samtidig morsomt å se hva Loewenstein sier om akademia – det er muligens ikke like idyllisk som mange forestiller seg: Continue reading Eksotiske preferanser (og akademia)