Russell om induksjon og deduksjon

 

Vi vil si oss enige i at Hr. Smith (f.eks.) er dødelig. Og vi kan også — upresist — si at vi vet dette fordi vi vet at alle mennesker er dødelige. Men, det vi egentlig vet er ikke at ‘alle mennesker er dødelige’; vi vet i stedet noe à la ‘alle mennesker født for mer enn ett hundre og femti  år siden er dødelige, og det samme gjelder nesten alle mennesker født for mer enn ett hundre år siden’. Dette er vår grunnlag for å si at Hr. Smith vil dø. Men dette resonnementet er en induksjon, ikke en deduksjon. Det har mindre slagkraft enn en deduksjon, og gir oss kun en sannsynlighet, ikke en sikkerhet. På den annen side gir det oss ny kunnskap, noe deduksjon ikke gjør. Alle de viktige slutningene utenfor logikk og ren matematikk er induktive, ikke deduktive; de eneste unntakene er jus og teologi, som begge utleder sine grunnleggende prinsipper fra en ubestridelig tekst – henholdsvis lovsamlingen og hellige skrifter (Russell 2009).

Sitatet er hentet fra Russells omtale av Aristoteles’ logikk i sin bok A History of Western Philosophy (som gjengis i The Basic Writings of Bertrand Russell (2009), som jeg har hentet (og oversatt) sitatet fra.)

Popper – sentral vitenskapsteori på norsk

Den kritiske holdning, tradisjonen med fri diskusjon av teorier med det mål å oppdage deres svake punkter slik at de kan forbedres, dette er en rimelighetens of en fornuftens holdning. […]

Ikke desto mindre er det logiske argumentets rolle, den rolle vi gir deduktiv logisk tenkning, av avgjørende betydning for den kritiske tilnærmelsen til problemet – ikke fordi det logiske argumentet tillater oss å bevise våre teorier eller å avlede dem fra observasjonsutsagn, men fordi det bare ved rent deduktive resonnementer er mulig for oss å oppdage innholdet i våre teorier, og således å kritisere dem effektivt (Popper 2007).

I boken «Kritisk Tenkning» (2007) får man et utvalg av Poppers tekster oversatt til norsk. Popper er en meget sentral figur innen vitenskapsteorien, og denne samlingen – utvalgt og oversatt av Jan M. Døderlein – anbefales til alle som har et ønske om å vite mer om vitenskapsteori og en meget betydningsfull historisk personlighet.

Popper er sterkt imot induktiv metode som vitenskapelig fremgangsmåte – han er faktisk imot muligheten for ren induktiv metode overhodet – og hans demarkasjonsproblem (problemet med å definere/avgrense hva som er vitenskap) forteller oss at vi må utforme deduktive resonnementer som er etterprøvbare for å kunne hevde at vi bedriver vitenskapelig aktivitet. At et resonnement skal være etterprøvbart innebærer for Popper at våre teorier skal kunne falsifiseres. Dersom alt kan forklares med en gitt «teori» – han bruker bl.a. astrologi som eksempel – hevder Popper man driver med pseudovitenskap. Det skal sies at det ikke nødvendigvis er noe i veien med å drive med pseudovitenskap, men Popper viser tydelig at han foretrekker en vitenskapelig fremgangsmåte der dette er mulig.

At det kan eksistere en sannhet der ute benektes ikke, men at vi skulle kunne forstå når vi eventuelt fant denne sannheten benektes. Teorier kan ikke bekreftes/verifiseres, de kan kun falsifiseres. Når en teori har overlevd mange seriøse forsøk på å falsifisere den, kan vi snakke om en sterk teori, sier Popper. Dette er også alt vi kan oppnå: gode hypoteser som fungerer som grunnlaget for våre antagelser til de eventuelt blir gjendrevet.

Boken er utgitt av Pax forlag: Link til forlegger.