Optimistiske forskere

 

Jeg har alltid vært av den oppfatning at forskning er et annet felt der optimisme er avgjørende for å oppnå suksess. Jeg har enda tilgode å møte en fremgangsrik forsker som mangler evnen til å overdrive betydningen av hva han eller hun gjør, og jeg tror at noen som mangler denne falske forestillingen om egen betydning vil gå under i møtet med gjentatte opplevelser av flerfoldige mindre møter med motgang og noen sjeldne suksesser – skjebnen til de fleste forskere (Kahneman 2011).

Eksperter eller algoritmer?

Hvorfor er eksperter underlegne algoritmer? [Mangfoldige studier har vist at enkle algoritmer er bedre til å predikere enn eksperter.] En grunn, som Meehl tror er rett, er at eksperter forsøker å være finurlige, tenke utenfor boksen og tar høyde for kompliserte kombinasjoner av trekk når de gjør sine prediksjoner. Kompleksitet kan virke nå og da, men det er en større sjanse for at det reduserer validiteten enn for at det øker den. … De [ekspertene] føler at de kan overkjøre formelen fordi de har mer informasjon om tilfellet de vurderer, men som oftest tar de feil (Kahneman 2011)

Akademiker og glad i søtsaker? «Naturlig», sier forskning!

 

Den mest overraskende oppdagelsen Baumeister og hans gruppe gjorde, var, som han sier det, at idéen om mental energi er mer enn en simpel metafor. Nervesystemet bruker mer glukose enn de fleste andre delene av kroppen, og krevende mental aktivitet ser ut til å være kostbart i valutaen glukose. Når du er opptatt med vanskelig kognitivt fornuftsarbeid, eller holder på med en oppgave som krever selvkontroll, synker blodsukkeret ditt. Effekten er tilsvarende den en ser hos en idrettsmann som tømmer glukose-lagrene i musklene i løpet av en sprint. Den djerve implikasjonen av denne idéen er at effektene av ego-tømming [fenomenet der personer som er utsatt for hard kognitiv belastning viser svekket viljestyrke i ettertid] kan motarbeides ved å innta glukose. Baumeister og hans kollegaer har bekreftet denne hypotesen ved flere eksperimenter (Kahneman 2011).

Fristelser under kognitiv belastning

 

Flere psykologiske studier har vist at mennesker som utfordres av en kognitivt krevende oppgave, samtidig som de utsettes for en fristelse, oftere faller for fristelsen. Se for deg at du blir bedt om å huske syv siffer i ett eller to minutter. Du blir fortalt at dette er din førsteprioritet. Mens din oppmerksomhet er fokusert på sifrene blir du tilbudt å velge mellom to desserter: en syndig sjokoladekake og en dydig fruktsalat. Funnene fra disse studiene antyder at det er større sannsynlighet for at du velger sjokoladekaken når ditt sin er tynget av siffer. System 1 [det systemet som tar seg av all «automatisk tenkning» – intuisjon osv.] har sterkere innflytelse når System 2 [den delen av hjernen som kobles inn når vi må gjøre en bevisst innsats for å løse kognitive utfordringer] er opptatt – og System 1 er en godtegris (Kahneman 2011).


Kahneman har nylig gitt ut boken «Thinking, fast and slow» (2011), og denne boken vil bli viet en del oppmerksomhet på spillteori.no i tiden fremover.

Russells råd om akademisk språkbruk

Dette leder meg til et forslag til de av mine lesere som er professorer. Jeg får lov til å bruke dagligdags engelsk fordi alle vet at jeg kunne brukt matematisk logikk dersom jeg ønsket det. Ta for eksempel utsagnet: «Noen mennesker gifter seg med deres avdøde kones søster». Jeg kan uttrykke dette med et språk som først blir forståelig etter flere år med studier, og dette gir meg frihet. Jeg anbefaler unge professorer å skrive sitt første verk med en språkbruk som kun gjør verket forståelig for de få innvidde. Når det er overstått, kan de senere si det de måtte ha å si med et språk «forståelig for folket» (Russell 2009).

Rational choice forklart med én setning

 

Dersom en teoretiker kjenner en beslutningstagers mål, kan han forutsi hvilken handlinger som vil bli utført for å oppnå disse målene på følgende måte: (1) han kalkulerer seg frem til den fornuftigste fremgangsmåten for beslutningstageren å oppnå sine mål, og (2) han antar at denne fremgangsmåten vil bli valgt, siden beslutningstageren er rasjonell (Downs 1957).

Er det noe som ikke bør forskes på?

I en del sammenhenger bør forskeren stille seg spørsmålet om hvorvidt det virkelig bør forskes på ethvert sosialt fenomen. Etiske hensyn kan bidra til at man unnlater å forske på temaer der det er vanskelig, for ikke å si umulig, å gjennomføre et etisk forsvarlig opplegg. Det er ikke alle spørsmål forskningen bør undersøke. Sånn sett kan man si at etiske hensyn kan stå i motsetning til ønsket om forskningsbasert kunnskap. Etiske hensyn innebærer derfor at man som forsker tenker over hvordan et tema kan belyses uten at det får etisk uforsvarlige konsekvenser for enkeltmennesker, grupper av mennesker eller hele samfunn (Johannessen et al. 2010).

Dette er et interessant sitat, og den samme tanken går igjen også i andre metodebøker. Er det virkelig slik at vi bør fortie sannheten der den kan lede til det noen anser som uheldige konsekvenser?

Sitat: Hellevik om faglig fremstillingsform

Behovet for presisjon i begrepsbruken og for å formidle kompliserte resonnementer kan av og til gjøre det nødvendig med spesielle fagtermer og en tung framstillingsform. Men svært ofte er en utstrakt bruk av fagtermer og innviklet framstillingsform utslag av faglig usikkerhet og uklarhet i tankegangen. Den som virkelig vet hva hun ønsker å si, kan – og bør! – som regel si det enkelt (Hellevik 2002).

Fukuyama om teorier om politisk endring

En sparsommelig teori om politisk endring – i tråd med økonomenes teorier om økonomisk vekst – er etter min mening rett og slett en umulighet. Faktorene som driver utviklingen av enhver politisk institusjon er mangfoldige, komplekse og avhenger ofte av tilfeldige eller betingede hendelser. Enhver kausalfaktor man bruker som forklaring for en gitt utvikling er igjen forårsaket av forutliggende forhold som strekker seg bakover i tid i en endeløs regresjon (Fukuyama 2011).

Schelling om bindinger i internasjonale forhandlinger

Når nasjonale representanter deltar i internasjonale forhandlinger, vel vitende om at det er mange forskjellige alternative utfall der resultatet avhenger av kjøpslåing, ser det ofte ut til at de etablerer en forhandlingsposisjon ved offentlige uttalelser – uttalelser som ytres med det formål å opphisse den hjemlige opinion slik at ingen innrømmelser tillates. Hvis man klarer å dyrke en bindende hjemlig opinion, og klarer å tydeliggjøre dette for motparter i forhandlingene, kan man sannsynliggjøre at ens utgangsposisjon også er ens «endelige» posisjon (Schelling 1980).