Helvete for de som fornekter Hume

Bertrand Russell har skrevet svært mange korte historier, og i en av dem formidler han et mareritt der drømmeren ser for seg et ganske så interessant helvete. Spesielt morsom er forklaringen av hvordan anti-Humeianere – tilhengere av induktiv metode – har det i dette helvetet:

Det finnes et spesielt smertefullt kammer, utelukkende bebodd av filosofer som har fornektet Hume. Disse filosofene – selv om de er i helvete – har ikke tilegnet seg visdom. De drives fremdeles av sin dyriske tilbøyelighet til induksjon. Men hver gang de har foretatt en induktiv slutning, falsifiseres den i det neste øyeblikk. Dette skjer dog kun i de første hundre årene av deres evige forbannelse. Etter det lærer de seg å forvente at en induktiv slutning vil falsifiseres, og dermed falsifiseres de ikke igjen før nok et århundre med logisk skjærsild har endret deres forventninger. For resten av evigheten fortsetter denne evinnelige overraskelsen – hver gang på et nytt og høyere logisk nivå (Russell 2009).

Bertrand Russell om konger og prester

It might perhaps be admitted also that Cromwell had gone too far in cutting off the king’s head but, broadly speaking, anything done against kings was to be applauded – unless, indeed, it were done by priests, like Becket, in which case one sided with the king (Russell 2009).

Man kan tenke seg at Thomas Hobbes ville vært veldig uenig når det gjelder konger, og svært enig når det gjelder prester…

Hobbes, lover og gutten som falt fra treet

https://www.flickr.com/photos/_ilkin_/2819569421

Thomas Hobbes (1588-1679) er mest kjent som politisk filosof, men skrev i løpet av sitt lange liv (tidsalderen tatt i betraktning) om langt flere emner. Ett tema, som også fikk sin egen bok, er lovene. A Dialogue Between a Philosopher & a Student of the Common Laws of England (1971) ble gitt ut etter Hobbes’ død, og er langt mindre lest enn hans politiske verker. Det er allikevel anbefalt lesning, da lov og rett er en svært sentral del av poltisk teori – så også Hobbes’ filosofi.

Som Hobbes’ andre verker, er også dette tidvis svært fornøyelig lesning; dialogene er svært stimulerende og det er godt skrevet. Boken er skrevet i dialogform, der Hobbes uttrykker seg gjennom en diskusjon mellom en student av loven og en filosof. Et yndet mål for Hobbes er Sir Edward Coke (1552-1634), en svært innflytelsesrik jurist som har tolket loven på måter Hobbes svært ofte sier seg uenig i.

Her følger et kort utdrag fra diskusjonen om forskjellige typer drap:
Les videre Hobbes, lover og gutten som falt fra treet

Locke om den gode lærer

John Locke har skrevet mye, så også om utdanning og lærere. Interessant for de som fremdeles har lærere/forelesere er hans beskrivelse av den gode læreren:

Besides being well-bred, the tutor should know the world well: the ways, the humors, the follies, the cheats, the faults of the age he is fallen into and particularly of the country he lives in. These he should be able to show to his pupil as he finds him capable, teach him skill in men and their manners, pull off the mask which their several callings and pretenses cover them with, and make his pupil discern what lies at the bottom under such appearances that he may not, as inexperienced young men are apt to do if they are unwarned, take one thing for another, judge by the outside, and give himself up to show and the insinuation of a fair carriage or an obliging application […] (Locke 1996)

Locke er også opptatt av at utdanning bør forberede individer til det virkelige liv:

Reason, if consulted with, would advise that their children’s time should be spent in acquiring what might be useful to them when they come to be men rather than to have their heads stuffed with a deal of trash, a great part whereof they usually never do (’tis certain they never do) think on again as long as they live; and so much of it as does stick by them, they are only the worse for (Locke 1996).

Locke gjengir Senecas klage over oldtidens skole som gyldig for hans egen tids skole: Non vitae sed scholae discimus – «We learn not for life but for school» (Locke 1996).

Interpersonlig nyttesammenligning – #2 Luce og Raiffa

https://www.flickr.com/photos/85853333@N00/2306921856/

Del 1: Harsanyi og interpersonlig nyttesammenligning

Harsanyi hevdet som vi har sett at sammenligning av nytte mellom to personer er mulig (om enn svært komplisert). Denne muligheten kan sies å være et nødvendig grunnlag for utilitarisme, og Harsanyi omtales også ofte som en utilitarist. Dersom man skal ha noen mulighet for å styre et samfunn ut fra betraktninger om maksimal aggregert nytte, synes det nødvendig å anta at man kan måle individers nytte på en felles skala, for så å aggregere dette.

Det er imidlertid viktig å påpeke at spillteori på ingen måte er avhengig av et slikt syn på muligheten for nyttesammenligning, noe Luce og Raiffa (1957) er tydelige på. De illustrerer problemet med følgende eksempel:

Les videre Interpersonlig nyttesammenligning – #2 Luce og Raiffa

Fortell meg hvordan du spiser…

http://www.flickr.com/photos/86122102@N00/287257719/

Japan: Vil du bli rik? Ikke sitt slik!Et par artige sitater fra reder Fred Olsen i dagens Aftenposten. Olsen diskuterer verdensøkonomien, Kina og frykten for at de skal stagnere slik Japan gjorde.

-Når man ser på eksemplet fra Japan de siste tiårene, blir man bekymret på den globale vekstens vegne. De sitter på gulvet og spiser, for de har ikke mer plass igjen […]

Da vet vi i det minste hvorfor japanere spiser på gulvet. Hvordan tror han så utsiktene er for Kina?

-Jeg frykter ikke stagnasjon i Kina fordi landet har potensial for enorm vekst. Kineserne sitter blant annet på stoler og spiser. De har plass til det, og de har en kultur for forbruk, sier Olsen.

 

Interessante observasjoner i dagens Aftenposten altså! Hva slutningen egentlig er kan man kanskje diskutere videre, med mindre vi nå er enige om at sittested ved spising er avgjørende for et lands økonomiske utsikter.

(Sitater er fra Aftenposten, Fredag 15. januar 2010. Mine uthevinger.)

Interpersonlig nyttesammenligning – #1 Harsanyi

Interpersonlig nyttesammenligning (sammenligningen av forskjellige menneskers nytte) er på mange måter et av de vanskeligste temaene innen nytteteori (og det er dermed også relevant for spillteori). Jeg vil etterhvert presentere flere syn på dette temaet, og starter med noen sitater fra John Harsanyis «Rational Behavior and Bargaining Equilibrium in Games and Social Situations» (1977). Dersom noen lesere har kommentarer, innspill eller tips til forfattere man bør se på i denne forbindelse, legg gjerne igjen kommentarer, eller send en e-post til mail@spillteori.no.

Les videre Interpersonlig nyttesammenligning – #1 Harsanyi

Er man fanget av spillet, eller kan det overskrides?

Har spillerne i et spill av typen Fangenes Dilemma ingen mulighet for å oppnå et resultat som for begge er bedre enn likevektspunktet? Det er én mulighet som spillteorien ikke har tatt vare på, nemlig følgende: Hver av spillerne følger en norm som går ut på at en, når analysen av spillet viser at en befinner seg i et spill av typen Fangenes Dilemma, velger sin dominerte strategi istedenfor sin dominante, enten ubetinget eller under bestemte forutsetninger om den andre spillerens motiver, om verdiforskjellen mellom likevektspunkter og dets alternativer, e.l. Normen behøver ikke være formulert eksplisitt på forhånd. Det kan dreie seg om en holdning eller verdifølelse som vokser frem under analysen. Poenget er at det finner sted hva jeg vil kalle en dialektisk overskridelse, dvs. en overskridelse av den gitte spillstruktur som skyldes analysen av denne.

– Knut Midgaard (2001)

Knut Midgaard påpeker her en svært interessant mulighet som ofte oversees; Fangenes Dilemma fører til et individuelt optimalt men kollektivt suboptimalt utfall, men dersom begge parter er i stand til å se dette på forhånd, må vi fremdeles anta at de realiserer det suboptimale utfallet?

Se følgende linker for saker der dominante strategier (i Fangenes dilemma) diskuteres:
Et enkelt spillteoretisk eksempel for markedssjefen
En analyse av fangenes dilemma

Overtro og forvirrede duer

Adferdspsykologien, med Pavlov og Skinner i spissen, har bidratt med mye viktig kunnskap om menneskelig læring. Det er meget interessant å lese om Skinners eksperimenter, f.eks. med hans «Skinner-boks», der bl.a. duer blir opplært opp til å hakke på en «nøkkel» for så å få en belønning. Pavlov og Skinner har demonstrert hvordan subjekter kan lære seg å predikere, og forberede seg til, hendelser ut fra forutgående stimuli (classical conditioning) og hvordan man kan forme adferd ved å belønne eller straffe subjekter (instrumental eller operant conditioning). Et artig eksperiment viser hvordan Skinner frembragte det han kalte «overtroisk» adferd dersom subjektene ble utsatt for vilkårlig belønning/straff:
Les videre Overtro og forvirrede duer

Adam Smith og rasjonalitet

Adam Smith’s actors in The Theory of Moral Sentiments are driven by an internal struggle between their impulsive, fickle and indispensable passions, and the impartial spectator. They weigh out-of-pocket costs more than opportunity costs, have self-control problems and are overconfident. They display erratic patterns of sympathy, but are consistently concerned about fairness and justice. They are motivated more by ego than by any kind of direct pleasure from consumption and, though they don’t anticipate it, ultimately derive little pleasure from either. In short, Adam Smith’s world is not inhabited by dispassionate rational purely self-interested agents, but rather by multidimensional and realistic human beings.

Ashraf, Camerer og Loewenstein i Loewenstein (2007)