Påskeferie, skiene på bena, sola i ansiktet, kakao på termosen og barna på full fart i løypa. Så hører du summingen. Først svakt. Summingen vedvarer, og dere lurer på hva det kan være. Lyden blir nå gradvis høyere, frem til en snøscooter suser forbi. Den friske luften erstattes med dunsten av eksos. Les videre Verdienes rangstige
12. august 2012 – Første partilederdebatt – Arendal kulturhus
Valgkampen snublet i kveld i gang i Arendel kulturhus, når partilederne for landets største partiert stilte til debatt. Bakteppet for det kommende valget er meget interessant, og europeeren Thorbjörn Jágland har allerede slått fast at regjerende taxisjåfør Stoltenberg ikke kommer til å vinne valget med den eksisterende rød-grønne konstellasjonen. Det er altså duket for spenning, og muligens et regjeringsskifte. Det brune limet ser ikke ut til å holde det røde og grønne veldig godt sammen lenger, men heller ikke på den noe blåere siden av det politiske landskapet er det en klar og tydelig koalisjon som går til valg sammen.
Hva slags regjering vi får etter valget er selvsagt viktigst, men det er også spennende å følge de mange partiene som kjemper for å komme over, eller holde seg over, sperregrensen på 4%. InFact/VGs måling 12. august gir MDG 3,8%, SV 4,3%, V 4,8%, KrF 5,2% og SP 5,7%. Rødt inkluderes forøvrig også i målingen, og ligger her på 1,9%.
Det følgende sammendraget av debatten er ikke 100% presist, men man får kanskje et inntrykk av hva som var viktig for de forskjellige, og hva som ble diskutert. Les videre En upresis gjengivelse av valgkampens første partilederdebatt
Når man studerer en filosof, er den rette innstillingen hverken heltedyrkelse eller forakt, men en form for hypotetisk sympati, helt til det er mulig å forstå hvordan det føles å tro på hans teorier. Først da skal den kritiske sansen fremtre, og denne skal så godt som mulig ligne på sinnstilstanden til en person som forkaster meninger han har hatt frem til dette tidspunktet. Forakt forstyrrer det første steget i denne prosessen, og heltedyrkelse det andre (Russell 1945).
Jeg har alltid vært av den oppfatning at forskning er et annet felt der optimisme er avgjørende for å oppnå suksess. Jeg har enda tilgode å møte en fremgangsrik forsker som mangler evnen til å overdrive betydningen av hva han eller hun gjør, og jeg tror at noen som mangler denne falske forestillingen om egen betydning vil gå under i møtet med gjentatte opplevelser av flerfoldige mindre møter med motgang og noen sjeldne suksesser – skjebnen til de fleste forskere (Kahneman 2011).
Spillteori sies ofte å stamme fra von Neumann og Morgenstern – altså fra ca. 1944. Det er imidlertid opplagt at kjernetemaet i spillteori er analyse av strategiske situasjoner og valg av strategier, og disse temaene er på ingen måte nye. I den sammenheng vil jeg gjerne anbefale alle tilhengere av spillteori og strategi å lese Polybius’ The Rise of the Roman Empire.
Mens spillteoretikere ofte begeistrer seg over å finne anvendelser av sine modeller i det daglige liv (som i koordineringsproblemer mellom ektefeller o.l.), er det til avveksling svært givende å lese historie med det formål å anvende spillteoretiske modeller.
Les videre Historisk strategi – anbefalt litteratur
Indeed in this respect he [Polybius omtaler her Timaeus] very much resembles Strato of Lampsacus, the writer on physical science. He, too, is apt to shine most when he sets out to expound and refute the theories of others, but when he puts forward any original proposition or explains his own ideas, he appears to men of science to be far more stupid and dull than they had expected.
– Polybius (1979)
[…] my own view is that the Romans have adopted these practices for the sake of the common people. This approach might not have been necessary had it ever been possible to form a state composed entirely of wise men. But as the masses are always fickle, filled with lawless desire, unreasoning anger and violent passions, they can only be restrained by mysterious terrors or other dramatizations of the subject. For this reason I believe that the ancients were by no means acting foolishly of haphazardly when they introduced to the people various notions concerning the gods and belief in the punishments of Hades, but rather that the moderns are foolish and take great risks in rejecting them.
– Polybius (1979)
Det har vært vanskelig å gå glipp av Røkkes kamp mot regjeringen, og spesielt Brustad, i senere tid. Nå som støvet begynner å legge seg, er det interessant å vurdere hva slags situasjon vi faktisk hadde med å gjøre. At det var et svært godt eksempel på en situasjon som egner seg godt for spillteoretisk analyse synes opplagt.
When one threatens to fight if attacked or to cut his price if his competitor does, the threat is no more than a communication of one’s own incentives, designed to impress on the other the automatic consequences of his act. And, incidentally, it it succeeds in deterring, it benefits both parties.
But more than communication is involved when one threatens an act that he would have no incentive to perform but that is designed to deter through its promise of mutual harm. To threaten massive retaliation against small encroachments is of this nature, as is the threat to bump a car that does not yield the right of way or to call a costly strike if the wage is not raised a few cents.
– Thomas Schelling (1980)
[…] I now want to question whether a person who enters into some kind of institutional activity, e.g. politics, should be considered fully rational if his preferences in no way reflect a respect for the commitments assumed by entering into that activity. Should not such preferences rather be considered an expression of deficient rationality or of an incomplete development of one’s character as a rational being?
– Knut Midgaard (1998)
