I onsdagens VG (lenke) kan man lese at Trine Skei Grande og Venstre igjen er klare for kamp. Som et av to støttepartier til Høyre-FrP-regjeringen sier nå partilederen for Venstre at de er ferdige med å spille annenfiolin – de skal inn i regjeringen. Ikke nok med at de skal inn – de skal samtidig ha FrP ut.
De siste meningsmålingene indikerer at Venstre ligger an til å få ca. 4% av stemmene, mens FrP ligger an til å få ca 13% (pollofpolls.no)
Først og fremst er det jo nærliggende å spørre seg hvorfor David her tenker han kan komme truende med pekefingeren og be Goliat tre til side? Dernest er det interessant å se hvordan Venstre resonnerer når de inntar en såpass steil holdning i forkant av høsten valg.
David og Goliat
Størrelse og oppslutning er ikke alt. I alle fall ikke i politikken. Her betyr også posisjonering svært mye. Dersom vi for enkelhets skyld forholder oss til en venstre-høyre-akse i norsk politikk befinner Venstre seg på mange politikkområder nær midten, og FrP søker tilhold på høyre fløy. Venstre er imidlertid på borgerlig side, og er med all sannsynlighet en nødvendig del av et borgerlig flertall. Dette innebærer at uansett hvor små de måtte være, kan deres motvilje velte et borgerlig prosjekt som ikke faller i smak. Som et parti nærmere midten er det også nærliggende å tenke seg at Venstre vurderer et rødt alternativ som mindre ille enn hva FrP gjør, noe som kan gjøre trusselen om å velte sine langt større borgerlige forbundsfeller troverdig.
Hardt spill
Men hva er konsekvensene av den posisjonen Skei Grande gir uttrykk for i VG-intervjuet? Det er lett å tolke Trines uttalelser som en ”binding” – en forankring av egen posisjon i håp om å få en strategisk fordel.
Fordelen i denne sammenheng kommer av at motpartene, dersom de tror på Venstre, ikke lenger har like mange alternativer som de ellers ville hatt. Uten Venstres binding ville Høyre og FrP kunne vurdere flere forskjellige konstellasjoner etter høstens stortingsvalg, inkludert en fortsettelse av nåværende situasjon med V og KrF som støttepartier. Denne muligheten forsøker Skei Grande å fjerne, og partienes valgmuligheter blir, sterkt forenklet, som følger:
Høyre:
a) Mindretallsregjering med KrF (?) og Venstre med FrP som støtteparti
b) Opposisjon til et sosialistisk alternativ
FrP:
a) Støtteparti for Høyre, KrF og Venstre
b) Opposisjon til et sosialistisk alternativ
Venstre vil altså gamble på at alternativ a > b for begge disse partiene, og de setter nok også sin lit til at KrF vil foretrekke en regjering med V (og kanskje seg selv) fremfor en der FrP deltar.
Et sentralt poeng her er hvorvidt denne bindingen, eller trusselen, er troverdig. Vil Høyre og FrP tro på at Venstre faktisk foretrekker et sosialistisk alternativt dersom de ignorerer trusselen og forsøker å fortsette med nåværende regjeringssammensetning? Hvis de tror Venstre bløffer vil det naturligvis være flere alternativer tilgjengelige enn det kan se ut til ovenfor. De tøffe budsjettforhandlingene, hvor Venstre spilte såpass tøft at Høyre/FrP måtte gå tilbake på sitt «Hit, men ikke lenger»-bilpakkeutspill, taler nå til Venstres fordel. Har man tidligere vist seg å være vanskelig å rikke vil nye bindinger få mer troverdighet. Partiene spiller altså relativt høyt, og de må kjenne sin medspillere (motspillere, vil noen si) godt for å kunne sikre seg at valgene som tas er de som ønskes.
Hva så med velgerne? Hvordan vil dette utspillet påvirke oppslutningen til partiene? Først og fremst vil Venstrevelgere som egentlig er mørkeblå nå måtte stemme FrP om de ikke ønsker en forflytning mot sentrum. Mens man ved forrige valg kunne stemme Venstre for å sikre at partiet ble stort nok til å hjelpe en borgerlig regjering med FrP, vil dette ikke være et alternativ nå, om man tror på Venstres binding. Samtidig vil velgere i nærheten av Venstre, som ikke stemte Venstre i frykt for at de ville støtte en FrP-regjering, nå kunne stemme Venstre igjen. Velgere nær midten kan ha fryktet V og KrF, siden disse kunne hjelpe FrP til regjeringsmakt. Mens disse kan ha valgt et sosialistisk parti ved forrige valg kan det tenkes at både V, KrF og H blir mer aktuelle om de nå tror på Venstres lovnad.
I Dagens Næringsliv på torsdag kan vi imidlertid lese at det er uenighet innad i Venstre om den strategien Skei Grande frontet i VG på onsdag (lenke (+)).
Venstres Ola Elvestuen siteres på følgende utsagn: ”Det er alltid dumt å begynne en prosess med å sette absolutter hvis man ønsker å oppnå noe.”
Spillteorien vil nok være uenig. Det kan ofte være lurt å ”sette absolutter” i form av bindinger, trusler, ultimatum, lovnader osv. i forkant av forhandlinger, for å innskrenke utfallsrommet til egen fordel. Ofte vil det imidlertid være mer hensiktsmessig å være åpen for forhandlinger og samtale, som Elvestuen ønsker. For å vite hva som passer når må man kjenne både egen posisjon og andre preferanser, og i morgen avgjør Venstres landsmøte om de faktisk skal fremme et ”anti-FrP-forslag” eller ei. Skei Grande har altså vært bastant i VG, men det kan se ut som om siste ord ikke er sagt.