Dette leder meg til et forslag til de av mine lesere som er professorer. Jeg får lov til å bruke dagligdags engelsk fordi alle vet at jeg kunne brukt matematisk logikk dersom jeg ønsket det. Ta for eksempel utsagnet: «Noen mennesker gifter seg med deres avdøde kones søster». Jeg kan uttrykke dette med et språk som først blir forståelig etter flere år med studier, og dette gir meg frihet. Jeg anbefaler unge professorer å skrive sitt første verk med en språkbruk som kun gjør verket forståelig for de få innvidde. Når det er overstått, kan de senere si det de måtte ha å si med et språk «forståelig for folket» (Russell 2009).
Russell om induksjon og deduksjon
Vi vil si oss enige i at Hr. Smith (f.eks.) er dødelig. Og vi kan også — upresist — si at vi vet dette fordi vi vet at alle mennesker er dødelige. Men, det vi egentlig vet er ikke at ‘alle mennesker er dødelige’; vi vet i stedet noe à la ‘alle mennesker født for mer enn ett hundre og femti år siden er dødelige, og det samme gjelder nesten alle mennesker født for mer enn ett hundre år siden’. Dette er vår grunnlag for å si at Hr. Smith vil dø. Men dette resonnementet er en induksjon, ikke en deduksjon. Det har mindre slagkraft enn en deduksjon, og gir oss kun en sannsynlighet, ikke en sikkerhet. På den annen side gir det oss ny kunnskap, noe deduksjon ikke gjør. Alle de viktige slutningene utenfor logikk og ren matematikk er induktive, ikke deduktive; de eneste unntakene er jus og teologi, som begge utleder sine grunnleggende prinsipper fra en ubestridelig tekst – henholdsvis lovsamlingen og hellige skrifter (Russell 2009).
Sitatet er hentet fra Russells omtale av Aristoteles’ logikk i sin bok A History of Western Philosophy (som gjengis i The Basic Writings of Bertrand Russell (2009), som jeg har hentet (og oversatt) sitatet fra.)
Bertrand Russell om konger og prester
It might perhaps be admitted also that Cromwell had gone too far in cutting off the king’s head but, broadly speaking, anything done against kings was to be applauded – unless, indeed, it were done by priests, like Becket, in which case one sided with the king (Russell 2009).
Man kan tenke seg at Thomas Hobbes ville vært veldig uenig når det gjelder konger, og svært enig når det gjelder prester…