Når nasjonale representanter deltar i internasjonale forhandlinger, vel vitende om at det er mange forskjellige alternative utfall der resultatet avhenger av kjøpslåing, ser det ofte ut til at de etablerer en forhandlingsposisjon ved offentlige uttalelser – uttalelser som ytres med det formål å opphisse den hjemlige opinion slik at ingen innrømmelser tillates. Hvis man klarer å dyrke en bindende hjemlig opinion, og klarer å tydeliggjøre dette for motparter i forhandlingene, kan man sannsynliggjøre at ens utgangsposisjon også er ens «endelige» posisjon (Schelling 1980).
