[img_assist|nid=113|title=|desc=|link=none|align=right|width=300|height=231]To grufulle handlinger er begått, og det har vist seg at handlingene hadde et klart formål. Anders Behring Breivik ønsket å skape oppmerksomhet rundt et manifest han hadde publisert. Manifestet er stort, og det forklarer både hvorfor slike forferdelige handlinger (i Breiviks øyne) er nødvendige, og hvordan man skal kunne gjennomføre dem.
Spørsmålet alle nå stiller seg er derfor dette: skal vi virkelig gi ham det han ønsker – oppmerksomhet rundt sin sak?
Jeg har i løpet av det siste døgnet sett svært mange ta til orde for at vi bør lukke dørene som kan lukkes og boikotte andre måter han har forsøkt å kommunisere på. Åpenbare argumenter presenterer seg her, som den klare rettferdighetsfølelsen som tilsier at vi ikke kan «premiere» Breivik for det han har gjort. Dersom vi gir han det han nå ønsker føles det på mange måter som om vi bagatelliserer ofrene og gir han rett i at hans handlinger var nødvendige for å bli hørt. Videre ser vi f.eks. psykologer som mener det er viktig å gjemme unna budskapet og fremstille Breivik som en «umoden taper» for å hindre en smitteffekt (ref. Aftenposten). Disse og andre argumenter er sterke, men det er grunn til å tenke noe lenger i vår behandling av denne svært så usedvanlige situasjonen.
Hvorfor bør vi formidle Breiviks tanker?
En mann – en fryktinngytende mann – har drept over 90 mennesker, og han har publisert et kompendium som nå er mangfoldiggjort i ypperste potens. Om vi liker det eller ei – idéene hans er der ute, og alle som ønsker å få tak i dem klarer det.
Først av alt er det viktig å innse at mange av de synspunktene Breivik har nok appellerer til svært mange. Det kan være ubehagelig, men jeg er av den oppfatning at en betydelig andel av Norges befolkning (og her mener jeg i hovedsak helt vanlige mennesker som absolutt ikke kan kalles radikale eller har en tilknytning til noe ideologisk miljø) vil se et snev av sannhet i Breiviks advarsel mot en islamisering av vårt samfunn. Dette er ikke tanker som fostres i lukkede dunkle miljøer på internett – bare se på alle sakene om Oslo-skolen f.eks., hvor etnisk norske barn mobbes og er i mindretall. Hva slike saker egentlig betyr er en annen sak, men at de skaper et bilde som gjør det naturlig for mange å tenke i de baner at Breivik kan ha rett i noe, bør ikke stikkes under en stol. Vi har altså et budskap som på overflaten kan virke legitimt. Også under overflaten finnes det mye i hans manifest som gir mening, selv om hans virkelighetsoppfatning leder ham på veier som er svært vanskelig (og uhyre lite interessant) å følge.
Videre er det i mine øyne særdeles farlig å nå fremstille Breivik som en taper, en idiot, en fullstendig gal person. Breivik har opplagt problemer med å oppfatte den virkelighet de fleste andre ser, men han kan ikke hevdes å være direkte dum. Dette er en person som opplagt har en god evne til langsiktig planlegging, og hans intellektuelle og rasjonelle kapasiteter synes åpenbare for de fleste. Jeg mener absolutt ikke at Breivik er et geni, men han er heller ikke det motsatte. Faren ved å fremstille Breivik som en idiot og gal mann er nettopp det at alle som har fulgt med på denne saken hittil, og har lest hans manifest, vet at det ikke er sant. Spesielt de som umiddelbart fatter interesse for hans egentlige budskap vil kunne tenkes å fatte ytterligere interesse dersom de ser at media lyver og forsøker å fremstille saken som noe annet enn det den er.
Et siste element vi må være klar over er at Breivik så langt har forutsagt det meste av det som har skjedd. Han har også utpekt media som en av hovedproblemene i samfunnet, og han har sagt at han utvilsomt vil bli fremstilt som gal og forvrengt av nettopp media (og forsåvidt svært mange/de fleste andre, da det i Breiviks verden finnes svært mange «kulturmarxister»). For de fleste er disse anklagene mot media ufarlige, da svært få tror på den konspiratoriske verden Breivik ser. Men, for de som er tilbøyelige til å tro Breivik, kan en demonisering av hans person og en fortielse eller forvrengning av hans budskap fremstå som bevis på at han hadde rett.
Hva kan vi så gjøre? Min oppfatning er at medias rolle i denne saken vil være å presentere fakta, men kanskje enda viktigere, å balansere Breiviks fakta med andre synspunkter. Et fritt og liberalt samfunn er basert på en idé om at alle (også idiotiske) idéer må få fritt utløp, slik at vi gjennom en åpen prosess kan finne de gode idéene og forkaste de dårlige. Dersom Breivik og hans meningsfeller forties, vil de kunne fortsette å hevde at verden er slik de forestiller seg den, og de får attpåtil mer tyngde ved at det er opplagt at de forties. Ved å få disse idéene fullt ut belyst vil det være vanskeligere å forsvare dem, og de som muligens var tiltrukket av Breiviks tanker vil møte informerte syn på hvorfor han tar feil. Slike forestillinger om tankens frihet kobles ironisk nok ofte til John Stuart Mill, som Breivik selv siterte på sin Twitter-konto noen dager før terroraksjonen.
Det kan synes som om jeg er for en full formidling av terroristens budskap. Det er jeg også delvis, mye fordi budskapet allerede er formidlet. Alle er på en eller annen måte interessert i hva Breivik har skrevet, og siden de kan finne hans side av saken så lett, er det enda viktigere at media tar tak i dette og forklarer hva det egentlig er. Media kan heller ikke kun bruke f.eks. politiske motstandere i rollen som opponenter til Breivik – de bør innhente eksperter på de feltene han faktisk diskuterer, slik at hans argumentasjon og fakta kan imøtekommes på en troverdig og overbevisende måte, på det samme nivået som de fremstilles.
Frykten for at Breiviks argumenter vil vinne en konfrontasjon i åpenhet må ikke få avgjøre hvordan vi behandler hans manifest; vi må ha tro på at våre liberale og demokratiske verdier er såpass sterke at de åpenbart vil kunne seire, og gå styrket ut av, en konfrontasjon med Breiviks konservative (eller reaksjonære) nasjonalisme eller hva vi ønsker å betegne det som.