Når man studerer en filosof, er den rette innstillingen hverken heltedyrkelse eller forakt, men en form for hypotetisk sympati, helt til det er mulig å forstå hvordan det føles å tro på hans teorier. Først da skal den kritiske sansen fremtre, og denne skal så godt som mulig ligne på sinnstilstanden til en person som forkaster meninger han har hatt frem til dette tidspunktet. Forakt forstyrrer det første steget i denne prosessen, og heltedyrkelse det andre (Russell 1945).