Litt plasking i befølingens rasjonalitet

”Jeg også!”, har svært mange kvinner sagt i det siste. (#metoo) Ikke fordi det skjer noe som det er fryktelig morsomt å være med på, men fordi det skjer noe viktig. Det settes lys på et samfunnsproblem. Problemet består i at kvinner alt for ofte utsettes for uønsket seksuell oppmerksomhet fra menn. Ja, det finnes kvinner som trakasserer menn, men det motsatte ser ut til å være et større problem, og er det som diskuteres her. Denne ”oppmerksomheten” kan være alt fra ord til berøring og direkte truende overgrepsadferd. I spillteorien antar vi at mennesker – inkludert menn – er rasjonelle og egeninteresserte. Kan man virkelig forstå seksuell trakassering i dette rammeverket? Er det rasjonelt for menn å oppføre seg på denne måten mot andres døtre, mødre, eller partnere?

Det er for noen av oss overraskende å høre alle historiene om hvor mye seksuelle trakassering som foregår. Nysgjerrig, blir man, på hva som driver denne adferden. I dette innlegget ser jeg veldig kort på et par teorier om hvorfor dette skjer. Dette er på ingen måte noen inngående faglig studie av trakassering, men resultatet av en legmanns nysgjerrighet. Jeg ser ikke på seksuelle trakassering generelt, men fokuserer på upassende berøring og annen ”lett” seksuell fysisk kontakt – tafsing. Denne type trakassering ser ut til å være svært utbredt, og den siste tiden viser tydelig at det er et sterkt ønske om å komme denne adferden til livs.  Les videre Litt plasking i befølingens rasjonalitet

Økonomene som kunne ha to tanker i hodet samtidig

Trym Riksen, som i Nettavisen blogger om økonomi, skriver den 15.10 at Richard Thalers nobelpris er «nok et eksempel på doublethink», fra Nobel-instituttet (lenke til Riksens innlegg – lenke til sak om Thalers Nobelpris). Problemet, slik Riksen ser det, er at Nobel-prisen over tid har gått til økonomer med «diametralt motsatte teorier om hvordan verden henger sammen». Det er usikkert om det tradisjonelle økonomifaget og de grenene som tar inn innsikt fra psykologi og andre fagfelt, virkelig representerer syn som ikke kan kombineres. Jeg vil hevde at det noen ganger kan være en styrke, ikke en svakhet, å kunne ha to tanker i hodet samtidig.  Les videre Økonomene som kunne ha to tanker i hodet samtidig

Når galskap lønner seg – Madman-teorien og spillet chicken

De gale har det godt, ble det en gang sunget. Det høres kanskje rart ut at galskap skal kunne føre noe godt med seg, men noen ganger gjør det faktisk det. Spesielt når man spiller Chicken! Donald Trump og Kim Jong Un ser begge ut til å leke med madman-teorien i sin tilnærming til hverandre.

Les videre Når galskap lønner seg – Madman-teorien og spillet chicken

Rational choice forklart med én setning

 

Dersom en teoretiker kjenner en beslutningstagers mål, kan han forutsi hvilken handlinger som vil bli utført for å oppnå disse målene på følgende måte: (1) han kalkulerer seg frem til den fornuftigste fremgangsmåten for beslutningstageren å oppnå sine mål, og (2) han antar at denne fremgangsmåten vil bli valgt, siden beslutningstageren er rasjonell (Downs 1957).

Gruppebeslutninger – Janis om ‘gruppetenkning’

 

I studier av sosiale foreninger og andre små grupper, har man ofte observert tilpasningspress. Når en medlem sier noe som synes å være i konflikt med gruppens normer, øker de andre medlemmene i gruppen kommunikasjonen med avvikeren drastisk. Forsøk på å påvirke avvikeren til å revurdere, eller tone ned, sine opponerende idéer fortsetter så lenge de fleste medlemmene i gruppen har håp om at det er mulig å overtale ham til å ombestemme seg. Dersom de ikke klarer dette etter gjentatte forsøk, senkes kommunikasjonen med avvikeren markant. Medlemmene begynner å ekskludere han – ofte subtilt i starten, men senere mer åpenlyst – for å gjenopprette enheten i gruppen. […] På samme måte som medlemmene isolerer seg fra utenforstående kritikere som truer med å forstyrre gruppens enighet og fellesskapsfølelse, iverksetter de tiltak – ofte uten å være klar over det – for å motvirke den forstyrrende innflytelsen fra interne kritikere som angriper gruppens normer (Janis 1982).


Irving L. Janis’ teori om gruppetenkning (group think) gjengis i de aller fleste bøker om organisasjoner og grupper. I statsvitenskap brukes den for eksempel i alt fra analysen av utenrikspolitikk til hvordan man skal gjennomføre gruppeintervjuer.

Teorien gir et innblikk i hvordan grupper lett kan havne i en situasjon der rasjonell og åpen overveining av alle mulig strategier og løsninger blir svært vanskelig. Janis peker spesielt på følgende momenter som kan oppstå i gruppen/gruppens medlemmer:

  1. En følelse av usårbarhet
  2. En ubegrunnet tro på gruppens iboende moral
  3. Kollektiv rasjonalisering for å svekke kritikk og motargumenter
  4. Stereotypiske syn på motstandere som onde, svake, dumme osv.
  5. Intern sensur av avvik fra den oppfattede konsenus i gruppen
  6. En delt illusjon om enstemmighet
  7. Direkte press på medlemmer som ytrer sterke argumenter mot gruppens stereotyper, illusjoner eller forpliktelser
  8. Fremveksten av selvutnevnte «tankevoktere» (mindguards) som skjermer gruppen fra argumenter og fakta som kan ødelegge gruppens tro på egen effektivitet og moral

Det er viktig å peke på at Janis ikke sier at alle grupper nødvendigvis påvirkes av dette i svært stor grad, men at det ofte er tilfelle, og at det er avgjørende å være klar over dene tendensen slik at den kan forhindres eller gjenkjennes og motarbeides.

Gruppetenkning peker å en svekkelse av mental effektivitet, virkelighetstesting og moralske vurdering som stammer fra internt press i gruppen (Janis 1982).

Thomas Hobbes og rational choice

In some ways Hobbes’s conception of what rationality consists in is still disturbingly modern; but he could scarcely be further from espousing a rational choice model for explaining most of human performance. The psychological groundwork for his explanatory model, if it were so expressed, would not be some form of optimization for any entity which, however quirky its tastes, at least could be trusted to behave as these made most appropriate. Rather, it would have to be a model of irrational (or at any rate non-rational) compulsion, implemented through a pretty whimsical process of judgement (Dunn 2010)

Hobbes’ Leviathan kom i 2010 ut i en ny utgave utgitt av Yale University Press (Link til forleggers side om boken). Sitatet ovenfor er hentet fra et av essayene som er inkludert i denne utgaven – skrevet av John Dunne. Essayet er godt, om enn med et noe styltete språk, og Dunns forsøk på å undersøke i hvilken grad – og hvordan – Hobbes fortsatt er en sentral figur innen moderne politisk tenkning, er meget interessant. Jeg støtter Dunn i at Hobbes ikke bør ansees som en rational choice-tenker (selv om dette gjøres svært ofte), og jeg er også enig med Dunn i at Hobbes bør taes seriøst som en proto-liberaler:

Hobbes, viewed backwards through this long history, was the great proto-theorist of modern liberty: the ghostly ancestor of the world whose firm arrival and establishment Benjamin Constant celebrated so evocatively, and which now fondly views itself as the End of History (Dunn 2010)

Menneskets begrensede rasjonalitet – og de som forsker på det

Mange forskjellige fagfelt benytter seg av spillteori – eller forsker på temaer som er interessante for spillteoretikere. I senere tid har spesielt to fagfelt utmerket seg som sentrale innen utviklingen av innsikt om aktørers motivasjon: adferdsøkonomi og eksperimentell økonomi.

Rasjonalitet er et sentralt begrep innen spillteori, da vi i all hovedsak forutsetter at aktører er stratgiske og rasjonelle. Ethvert fagfelt som fremskaffer innsikt om menneskers kognitive egenskaper, menneskers motivasjon osv. er derfor av stor interesse for spillteoretikere. Grunnen til dette er at mennesker har begrenset rasjonalitet. Les videre Menneskets begrensede rasjonalitet – og de som forsker på det

Adam Smith og rasjonalitet

Adam Smith’s actors in The Theory of Moral Sentiments are driven by an internal struggle between their impulsive, fickle and indispensable passions, and the impartial spectator. They weigh out-of-pocket costs more than opportunity costs, have self-control problems and are overconfident. They display erratic patterns of sympathy, but are consistently concerned about fairness and justice. They are motivated more by ego than by any kind of direct pleasure from consumption and, though they don’t anticipate it, ultimately derive little pleasure from either. In short, Adam Smith’s world is not inhabited by dispassionate rational purely self-interested agents, but rather by multidimensional and realistic human beings.

Ashraf, Camerer og Loewenstein i Loewenstein (2007)