Del 1: Harsanyi og interpersonlig nyttesammenligning
Harsanyi hevdet som vi har sett at sammenligning av nytte mellom to personer er mulig (om enn svært komplisert). Denne muligheten kan sies å være et nødvendig grunnlag for utilitarisme, og Harsanyi omtales også ofte som en utilitarist. Dersom man skal ha noen mulighet for å styre et samfunn ut fra betraktninger om maksimal aggregert nytte, synes det nødvendig å anta at man kan måle individers nytte på en felles skala, for så å aggregere dette.
Det er imidlertid viktig å påpeke at spillteori på ingen måte er avhengig av et slikt syn på muligheten for nyttesammenligning, noe Luce og Raiffa (1957) er tydelige på. De illustrerer problemet med følgende eksempel:
Suppose two people are isolated from each other and is given a measuring stick marked off in certain and possibly different arbitrary units. The one subject is given full-scale plans for an object to be constructed to the same size by the other, and he is permitted to send only messages stating angles and lengths (in his units) of the object. With such limited communication it is clearly possible for the second man to constuct a scale model of the object, but it will only be of the correct size if it happens that both measuring rods are marked in the same units.
– Luce og Raiffa (1957)
Det samme problemet som de to i eksempelet har finner vi innen nytteteorien. Alle personers nytte kan gjerne måles og undersøkes, men vi har ingen forutsetninger for å sammenligne verdiene fra forskjellige individer (Luce og Raiffa (1957).
The big difference between utility and length is that we do not seem to have any «outside thing» which can be measured by both persons to ascertain the relation between the units,
– Luce og Raiffa (1957)
Visse forsøk på å opprette mekanismer som lar oss sammenligne nytte har blitt fremstilt, men Luce og Raiffa mener altså at problemet på ingen måte er løst. Hva gjør vi så?
[…] one can either assume that such comparisons are possible, knowing that this creates (at least at present) an Achilles’ heel in the theory, or one can attempt to devise theories in which comparisons are not made. Both approaches have been taken in game theory.
– Luce og Raiffa (1957)
(Bilde: http://www.flickr.com/photos/85853333@N00/2306921856/)