«Kylling», sier vi noen ganger når folk er litt pysete. Eller når vi ser en ung høne, da. Men chicken er også et spill som stammer fra amerikansk ungdomskultur. Før vi ser på opphavet til navnet kan vi imidlertid se på et eksempel fra en større statseid bedrift. I denne situasjonen har vi to sentrale personer: Dag er den nye avdelingslederen for vedlikehold i bedriften, og Ivar har vært ansatt ved avdelingen i et kvart århundre.
Ivar har et problem, og Ivar er et problem
De to befinner seg nå i en vanskelig situasjon på grunn av Ivar – en situasjon Dag ikke hadde blitt informert om før han tok denne jobben. Ivar viser seg nemlig å være svært lei av å jobbe, og hans kollegaer har så smått begynt å følge hans eksempel. De sier nå eksplisitt at dersom han slipper unna med å la være å jobbe, vil ikke de jobbe ekstra for å sørge for at det som må gjøres blir gjort. De står samlet bak et krav om at Dag må gjøre noe med Ivar, dersom de skal stå på som de har gjort før. Ivar, derimot, lever livets glade dager som statsansatt med få arbeidsoppgaver. Han er klar over at det er en viss misnøye med hans opptreden, men dette bryr ham ikke nevneverdig. Han kan nemlig være svært vrang når han har lyst, og denne taktikken har tidligere fungert godt for ham når noen har forsøkt å gjøre noe med situasjonen. Dag, på sin side, er en tidligere militærmann som ikke er vant til å gi ved dørene om det skulle dukke opp en konflikt eller to. Han innser imidlertid, etter å ha snakket med sine forgjengere og andre kolleger, at en konflikt med Ivar vil bli både ubehagelig og tidkrevende.
De to aktørene har to strategier hver. Ivar kan begynne å yte, eller han kan fortsette å ta det med ro. Dag kan velge å være grei og la Ivar ta det pent – slacke – på jobb, eller han kan være streng, noe som enten vil tvinge frem en endring i Ivars adferd eller føre til at det gås til sak mot ham.
Dag og Ivar ønsker seg ikke det samme
De fire utfallene rangeres på følgende måte: Ivar foretrekker at Dag er grei, og at han selv kan fortsette i sitt bedagelige tempo. Det nest beste for Ivar vil være en løsning der han selv begynner å yte noe mer, og at Dag er grei. Dersom Dag finner det nødvendig å være streng, vil det nemlig bli innført en viss grad av overvåkning av Ivars arbeid – timestempling, kontroll av kvaliteten på det arbeidet som utføres osv. Det aller verste vil være om han fortsetter å slacke, dersom Dag kjører den harde linjen. Han ønsker ikke en konflikt, for han ser selv at den vil medføre at han til slutt må gå fra sin stilling, som han liker veldig godt (selv om han vil like den noe mindre når han må jobbe mer).
For Dag vil det beste være å markere seg og få Ivar til å yte. Slik vil alle forstå at han er handlekraftig, og han tenker at dette vil føre til at han unngår lignende situasjoner i fremtiden. Den nest beste løsningen vil være en der Ivar frivillig begynner å yte, uten at han selv inntar en streng holdning. Det nest verste for Dag er å la Ivar fortsette å slacke utenå ty til drastiske tiltak. Han vurderer situasjonen slik at han tror de andre ansatte har for mye samvittighet til å følge Ivars eksempel fullt ut. I så fall vil dette kunne skure og gå en stund til. Han har tross alt ikke tenkt til å være avdelingsleder for alltid. Verst av alt vil være en konflikt som vil koste all hans oppmerksomhet og energi over lang tid, og som i tillegg kan medføre ubehagelige konfrontasjoner med Ivar og hans venner, både på og utenfor jobben.
Spillet de spiller
Vi antar her at de to må gjøre sine trekk uten å vite hva den andre har gjort, og at en eventuell justering av strategi i etterkant vil være umulig. Dersom Dag starter med å være grei, og Ivar fortsetter å slacke, vil Dags vindu være stengt – skal han gjøre noe må han gjøre det umiddelbart. Det samme gjelder Ivar, som kun har én mulighet til å vise at han kan yte. Han har nemlig fått advarsler tidligere, og han innser at han ikke får flere sjanser hvis Dag virkelig vil gjøre noe med saken. Og med det har vi funnet Chicken-spillet:
Spillet er tilsynelatende ganske likt fangenes dilemma, men det er en viktig forskjell: konflikt – hard mot hard strategi – er det verste for begge spillerne. Det å tape kampen er faktisk bedre, noe som ikke var tilfellet i det forrige spillet. Chicken er imidlertid noe vanskeligere å løse, for her har ingen av spillerne dominante strategier. Dersom Dag er grei, vil Ivar slacke. Om Dag er streng, foretrekker Ivar i stedet å yte. For Dag er det best å være streng dersom Ivar yter, men dersom han slacker,vil det være noe bedre å la ham slippe unna med dette – igjen.
Vi ser at konflikt i dette spillet ikke er en Nash-likevekt som fanger oss. Hvis begge velger en tøff linje (slacke/være streng) vil begge ønske å bytte strategi, selv om det betyr at de må gjøre det alene, og da «taper» spillet. Det er bedre å være kylling enn å ta denne konflikten. Utfallene 4,2 og 2,4 er Nash-likevekter som er stabile hvis vi først havner der. Forsøk gjerne å sette deg inn i spillernes situasjon for å se hvorfor ingen av dem vil ønske å bytte strategi alene hvis de først havner her. I chicken er det bare ett utfall som ikke er Pareto-optimalt, og det er 1,1. Havner vi her vil begge være enige om å flytte seg – hvor som helst. Alle de tre andre utfallene er optimale, siden minst en av spillerne vil få det dårligere om man skal flytte seg bort fra dem. 4,2og 2,4 er jo det beste for en av dem, så den som er så heldig å ha fått fire er ikke til å rikke. 3,3 er også optimalt, for det finnes ingen andre utfall som ikke medfører at en av dem får det verre.
Vi må endre spillet for å finne en enkel løsning
I chicken med samtidige trekk finnes ingen enkel løsning, og vi må se etter forskjellige «hint» som kan hjelpe oss med å finne ut hva vi tror vil skje. Disse hintene innebærer at vi må gå videre fra de anonyme spillerne våre, og se om en av dem f.eks. er mer konfliktsky enn den andre, om en av dem er kjent for å være en tøffing, osv.
Men noen ganger kan vi gjøre noe mye bedre enn å stole på vage hint. I fangenes dilemma har det ikke noe å si hvem som trekker først, men det har alt å si i chicken. Vi tenkte først at de to måtte trekke likt, noe som medførte at utfallet blir vanskelig å forutsi. Men hva om en av spillerne kan trekke først? Hva om Dag, når han i første allmøte skal presentere seg for avdelingen, forplikter seg knallhardt til å rydde opp i alle slike saker, og at han virker troverdig? Da vil Ivar vite hva Dag kommer til å gjøre (være streng), og han vil da velge å yte. Dersom Dag avventer kan Ivar forplikte seg til å aldri yte. Han kan i en muntlig samtale med Dag gjøre dette fullstendig klart, og dersom Dag tror ham, vil det være best for ham å være grei. Når vi trekker etter tur er det mest hensiktsmessig å fremstille spillet som et spilltre. Vi velger her varianten der Dag ser at han kan komme Ivar i forkjøpet og innta den tøffe posisjonen på allmøtet (i dette spilltreet trekker Dag først, og hans vurdering av utfallet står nå først).
Situasjonen som ga opphavet til navnet chicken er en lek der man skal avgjøre hvem som er tøffest. To duellanter sitter i hver sin bil og kjører mot hverandre på midtstripen av veien. Den som først viker er chicken – en feiging – og den som holder stø kurs er tøffest og vinner. Her vil en konflikt innebære en kollisjon i høy fart, noe som for de aller fleste vil være et verre utfall enn å tape en slik lek. Vi kan også se for oss at det er om å gjøre å komme den andre i forkjøpet. Hva om jeg, i den ene bilen, f.eks. demonterer rattet mitt og holder det ut av vinduet, slik at min motstander ser det? Han vil forstå at jeg allerede har forpliktet meg til å holde stø kurs, og hans beste valg vil være å vike. Denne type bindinger diskuterte vi i det foregående kapittelet. Sjekk gjerne selv hvordan denne situasjonen gir samme struktur som i eksempelet med Dag og Ivar.