It might perhaps be admitted also that Cromwell had gone too far in cutting off the king’s head but, broadly speaking, anything done against kings was to be applauded – unless, indeed, it were done by priests, like Becket, in which case one sided with the king (Russell 2009).
Man kan tenke seg at Thomas Hobbes ville vært veldig uenig når det gjelder konger, og svært enig når det gjelder prester…
Thomas Hobbes (1588-1679) er mest kjent som politisk filosof, men skrev i løpet av sitt lange liv (tidsalderen tatt i betraktning) om langt flere emner. Ett tema, som også fikk sin egen bok, er lovene. A Dialogue Between a Philosopher & a Student of the Common Laws of England (1971) ble gitt ut etter Hobbes’ død, og er langt mindre lest enn hans politiske verker. Det er allikevel anbefalt lesning, da lov og rett er en svært sentral del av poltisk teori – så også Hobbes’ filosofi.
Som Hobbes’ andre verker, er også dette tidvis svært fornøyelig lesning; dialogene er svært stimulerende og det er godt skrevet. Boken er skrevet i dialogform, der Hobbes uttrykker seg gjennom en diskusjon mellom en student av loven og en filosof. Et yndet mål for Hobbes er Sir Edward Coke (1552-1634), en svært innflytelsesrik jurist som har tolket loven på måter Hobbes svært ofte sier seg uenig i.
Her følger et kort utdrag fra diskusjonen om forskjellige typer drap:
Les videre Hobbes, lover og gutten som falt fra treet
I sin bok om de mange forskjellige begrunnelsene for verferdsstaten, diskuterer Robert Goodin (1988) temaet fortjeneste – det å fortjene noe. Grunnen til at dette kommer opp er at tilhengere av markedet ofte kritiserer velferdsstaten på følgende grunnlag: i markedet (dersom velfungerende) får man sjelden noe for ingenting. Man må gjøre noe for å tilegne seg det man ønsker/får. Når man så har gjort noe, fortjener man det man har fått.
Med en slik forståelse av fortjeneste er det opplagt en god grunn til å betvile det moralske grunnlaget for velferdsstaten. Ved omfordeling tar man det noen har fortjent, og gir det til noen som ikke har fortjent det. Ofte er det ikke engang mangel på handling som gjør at noen har mindre enn andre; man kan ofte hevde at de som er i vanskelige situasjoner er det på grunn av bevisst uklok adferd.
Mye spillteori og økonomisk teori anser agenter som «rovdyr» som kun spiller for egen fordel. Det er imidlertid god grunn til å vurdere når slik adferd ikke er passende – eller moralsk forsvarlig. Robert E. Goodin (1988) omtaler fire prinsipper som er interessante i denne sammenheng:
First, it is thought wrong to play for advantage against other players who have renounced playing for advantage themselves. – Goodin 1988
Det er opplagt ansett som lite prisverdig å utelukkende søke egen vinning i samhandling med f.eks. venner eller sine kjære. I slike forhold har man tillit til hverandre, og forventer at motparten ikke vil utnytte en selv. Svært mye litteratur, spesielt innen eksperimentell økonomi og forskning på grunnlaget for samarbeid, diskuterer nettopp tillit som en grunnleggende forutsetning for å f.eks. unngå problemer i sosiale dilemmaer (f.eks. fangenes dilemma-situasjoner).
Serien Numb3rs er ofte innom spillteori og andre matematiske teorier. Her forklares Ultimatum-spilltet:
Som en oppfølging til forrige sak om hvem som kan jobbe med økonomi, vil jeg dele en link til en god forelesning. Forelesningen «What’s the point of economics?» ble holdt ved Cambridge University, og er tilgjengelig for alle via iTunes U (som forøvrig er en fabelaktig ressurs for alle som er interessert i å lære).
Jeg ønsker å anbefale en kort artikkel fra Ludwig von Mises Institute, som omhandler oppfatningen om at økonomi er nødt til å være så teknisk at ytterst få har forutsetninger for å si noe meningsfullt om faget. Artikkelen tar for seg uttalelser som den følgende:
Everyone understands that seismology is probably hard enough that one probably has little useful to say without first getting a PhD in it. The key is that macroeconomics, which involves aggregating the actions of millions to generate outcomes, where the constituents pieces are human beings, is probably every bit as hard. This is a message that would-be commentators just have to learn to accept. For my part, seventeen years after my first PhD coursework, I still feel ill at ease with my grasp of many issues, and I am fairly confident that this is not just a question of limited intellect. – Athreya 2010
John Locke har skrevet mye, så også om utdanning og lærere. Interessant for de som fremdeles har lærere/forelesere er hans beskrivelse av den gode læreren:
Besides being well-bred, the tutor should know the world well: the ways, the humors, the follies, the cheats, the faults of the age he is fallen into and particularly of the country he lives in. These he should be able to show to his pupil as he finds him capable, teach him skill in men and their manners, pull off the mask which their several callings and pretenses cover them with, and make his pupil discern what lies at the bottom under such appearances that he may not, as inexperienced young men are apt to do if they are unwarned, take one thing for another, judge by the outside, and give himself up to show and the insinuation of a fair carriage or an obliging application […] (Locke 1996)
Locke er også opptatt av at utdanning bør forberede individer til det virkelige liv:
Reason, if consulted with, would advise that their children’s time should be spent in acquiring what might be useful to them when they come to be men rather than to have their heads stuffed with a deal of trash, a great part whereof they usually never do (’tis certain they never do) think on again as long as they live; and so much of it as does stick by them, they are only the worse for (Locke 1996).
Locke gjengir Senecas klage over oldtidens skole som gyldig for hans egen tids skole: Non vitae sed scholae discimus – «We learn not for life but for school» (Locke 1996).
Hva er egentlig spillteori – et verdinøytralt verktøy eller en verdiladet teori som sier noe om hvordan mennesker bør handle? Dersom man ser på de vidt forskjellige antagelsene om aktørers motivasjon og preferanser som kan legges til grunn i spillteoretisk analyse, synes det opplagt at spillteori i det minste ikke er bundet til ett snevert sett med verdier. Man kan godt hevde at spillteori legger rasjonell adferd til grunn, men dersom man anvender en komplisert modell av mennesket, kan selv adferd som av en del økonomer og rational choice-teoretikere ansees som irrasjonell, forklares som rasjonell.
To fagfelt som ofte anvender (og anvendes innen) spillteori er adferdsøkonomi og eksperimentell økonomi. Begge feltene har opplevd økende popularitet i nyere tid, men gjør de, og er de egentlig like?
Mange kan nok ha blitt forledet til å tro at de egentlig er ganske så like, siden man i 2002 ga nobelprisen i økonomi til Daniel Kahneman og Vernon L. Smith – en adferdsøkonom (Kahneman) og en eksperimentell økonom (Smith).
George Loewenstein skrev i 1999 en artikkel om de to to fagfeltene, der hans formål er å tydeliggjøre skillet mellom de to fagfeltene, samt å problematisere visse forhold ved eksperimentell økonomi. For eksisterende lesere, og med artikkelens vinkling i bakhodet, kommer det neppe som noen overraskelse at Loewenstein er en adferdsøkonom. Dette ugyldiggjør imidlertid ikke kritikken han fremfører mot eksperimentell økonomi, og som han selv sier om «krigen» mellom eksperimentell økonomi og adferdsøkonomi: Les videre En adferdsøkonom om eksperimentell økonomi
