Oppdatering 23.7, 22:00: Det har nå dukket opp et 1500 sider langt manifest og en YouTube-video som hevdes å være publisert av gjerningsmannen. Dersom dette er ekte gir det i mine øyne svært mye tyngde til «Økt eksponering for sine synspunkter» som et sannsynlig tungtveiende motiv.
En tragisk fredag er over, og i løpet av natten har tragedien vokst radikalt i omfang. Minst 84 personer drept på Utøya, 7 i Oslo.
I en del sammenhenger bør forskeren stille seg spørsmålet om hvorvidt det virkelig bør forskes på ethvert sosialt fenomen. Etiske hensyn kan bidra til at man unnlater å forske på temaer der det er vanskelig, for ikke å si umulig, å gjennomføre et etisk forsvarlig opplegg. Det er ikke alle spørsmål forskningen bør undersøke. Sånn sett kan man si at etiske hensyn kan stå i motsetning til ønsket om forskningsbasert kunnskap. Etiske hensyn innebærer derfor at man som forsker tenker over hvordan et tema kan belyses uten at det får etisk uforsvarlige konsekvenser for enkeltmennesker, grupper av mennesker eller hele samfunn (Johannessen et al. 2010).
Dette er et interessant sitat, og den samme tanken går igjen også i andre metodebøker. Er det virkelig slik at vi bør fortie sannheten der den kan lede til det noen anser som uheldige konsekvenser?
Behovet for presisjon i begrepsbruken og for å formidle kompliserte resonnementer kan av og til gjøre det nødvendig med spesielle fagtermer og en tung framstillingsform. Men svært ofte er en utstrakt bruk av fagtermer og innviklet framstillingsform utslag av faglig usikkerhet og uklarhet i tankegangen. Den som virkelig vet hva hun ønsker å si, kan – og bør! – som regel si det enkelt (Hellevik 2002).
En sparsommelig teori om politisk endring – i tråd med økonomenes teorier om økonomisk vekst – er etter min mening rett og slett en umulighet. Faktorene som driver utviklingen av enhver politisk institusjon er mangfoldige, komplekse og avhenger ofte av tilfeldige eller betingede hendelser. Enhver kausalfaktor man bruker som forklaring for en gitt utvikling er igjen forårsaket av forutliggende forhold som strekker seg bakover i tid i en endeløs regresjon (Fukuyama 2011).
En leser har sendt inn et spørsmål som omhandler muligheten for å finne Nash-likevekten i forskjellige spill. Nash-likevekt forklares her, men leseren lurer på hvordan man kan finne Nash-likevekten i et spill lignende dette:
Dette eksempelet er det jeg har brukt under omtalen av blandede strategier, og mange vil kanskje se at dette dreier som om det kjente spillet sten, saks og papir. Dette spillet kjennetegnes ved at hver av de tre strategiene kan føre til seier, avhengig av hva motstanderen velger; ved like strategier blir det uavgjort.
Dette eksempelet er det jeg har brukt under omtalen av blandede strategier, og mange vil kanskje se at dette dreier som om det kjente spillet sten, saks og papir. Dette spillet kjennetegnes ved at hver av de tre strategiene kan føre til seier, avhengig av hva motstanderen velger; ved like strategier blir det uavgjort.
Hvordan finner vi så Nash-likevekten i dette spillet? Vel, vi finner den ikke i ett av utfallene i spillet, noe som kan kontrolleres ved at samtlige utfall gir minst én spiller en grunn til å bytte strategi for å oppnå et bedre utfall. Ingen av utfallene er stabile i den forstand at ingen av spillerene alene kan forbedre sitt resultat ved å endre strategi. Dersom vi får uavgjort, vil jeg endre til den strategien som gir meg seier. Dersom motstanderen slår meg vil jeg endre til den strategien som gir meg seieren, og det samme gjelder motstanderen om jeg skulle vinne.
Hva vil det så si? Først og fremst: ikke alle spill har en likevekt i rene strategier.
Det vi dog kan oppnå i et spill som sten, saks og papir er en likevekt i blandede strategier; dersom begge spillerne velger en strategi som tilsier at de velger sten med 1/3 sannsynlighet, saks med 1/3 sannsynlighet og papir med 1/3 sannsynlighet, vil ingen av spillerne ha noe insentiv til å endre den strategien – det vil være en likevekt.
Les mer om:
Nash-likevekt
Blandede strategier og sten, saks og papir.
Foto: http://www.flickr.com/photos/brainless-angel/370011231
Spørsmål om endelige mål kan ikke avgjøres med håndfaste bevis. Det som kan bevises å være godt, må være godt fordi det kan vises å være et middel for å nå noe alle godtar som godt uten bevis. Medisinfaget er bevist godt, ved at det fører til god helse; men hvordan kan vi bevise at helse er godt? Musikk er godt, av den grunn (blandt andre) at det fører til nytelse; men hvilket bevis kan vi føre for at nytelse er godt? (Mill 1987)
Mill snakker her om bevis i vitenskapelig forstand. Han går så vdere og hevder at vi kan presentere betraktninger som gjør det mulig å vurdere hvorvidt det er fornuftig å støtte eller forkaste en doktrine, «og dette tilsvarer bevis» (Mill 1987).
Vi vil si oss enige i at Hr. Smith (f.eks.) er dødelig. Og vi kan også — upresist — si at vi vet dette fordi vi vet at alle mennesker er dødelige. Men, det vi egentlig vet er ikke at ‘alle mennesker er dødelige’; vi vet i stedet noe à la ‘alle mennesker født for mer enn ett hundre og femti år siden er dødelige, og det samme gjelder nesten alle mennesker født for mer enn ett hundre år siden’. Dette er vår grunnlag for å si at Hr. Smith vil dø. Men dette resonnementet er en induksjon, ikke en deduksjon. Det har mindre slagkraft enn en deduksjon, og gir oss kun en sannsynlighet, ikke en sikkerhet. På den annen side gir det oss ny kunnskap, noe deduksjon ikke gjør. Alle de viktige slutningene utenfor logikk og ren matematikk er induktive, ikke deduktive; de eneste unntakene er jus og teologi, som begge utleder sine grunnleggende prinsipper fra en ubestridelig tekst – henholdsvis lovsamlingen og hellige skrifter (Russell 2009).
Sitatet er hentet fra Russells omtale av Aristoteles’ logikk i sin bok A History of Western Philosophy (som gjengis i The Basic Writings of Bertrand Russell (2009), som jeg har hentet (og oversatt) sitatet fra.)
Når nasjonale representanter deltar i internasjonale forhandlinger, vel vitende om at det er mange forskjellige alternative utfall der resultatet avhenger av kjøpslåing, ser det ofte ut til at de etablerer en forhandlingsposisjon ved offentlige uttalelser – uttalelser som ytres med det formål å opphisse den hjemlige opinion slik at ingen innrømmelser tillates. Hvis man klarer å dyrke en bindende hjemlig opinion, og klarer å tydeliggjøre dette for motparter i forhandlingene, kan man sannsynliggjøre at ens utgangsposisjon også er ens «endelige» posisjon (Schelling 1980).
I studier av sosiale foreninger og andre små grupper, har man ofte observert tilpasningspress. Når en medlem sier noe som synes å være i konflikt med gruppens normer, øker de andre medlemmene i gruppen kommunikasjonen med avvikeren drastisk. Forsøk på å påvirke avvikeren til å revurdere, eller tone ned, sine opponerende idéer fortsetter så lenge de fleste medlemmene i gruppen har håp om at det er mulig å overtale ham til å ombestemme seg. Dersom de ikke klarer dette etter gjentatte forsøk, senkes kommunikasjonen med avvikeren markant. Medlemmene begynner å ekskludere han – ofte subtilt i starten, men senere mer åpenlyst – for å gjenopprette enheten i gruppen. […] På samme måte som medlemmene isolerer seg fra utenforstående kritikere som truer med å forstyrre gruppens enighet og fellesskapsfølelse, iverksetter de tiltak – ofte uten å være klar over det – for å motvirke den forstyrrende innflytelsen fra interne kritikere som angriper gruppens normer (Janis 1982).
Irving L. Janis’ teori om gruppetenkning (group think) gjengis i de aller fleste bøker om organisasjoner og grupper. I statsvitenskap brukes den for eksempel i alt fra analysen av utenrikspolitikk til hvordan man skal gjennomføre gruppeintervjuer.
Teorien gir et innblikk i hvordan grupper lett kan havne i en situasjon der rasjonell og åpen overveining av alle mulig strategier og løsninger blir svært vanskelig. Janis peker spesielt på følgende momenter som kan oppstå i gruppen/gruppens medlemmer:
Det er viktig å peke på at Janis ikke sier at alle grupper nødvendigvis påvirkes av dette i svært stor grad, men at det ofte er tilfelle, og at det er avgjørende å være klar over dene tendensen slik at den kan forhindres eller gjenkjennes og motarbeides.
Gruppetenkning peker å en svekkelse av mental effektivitet, virkelighetstesting og moralske vurdering som stammer fra internt press i gruppen (Janis 1982).
In some ways Hobbes’s conception of what rationality consists in is still disturbingly modern; but he could scarcely be further from espousing a rational choice model for explaining most of human performance. The psychological groundwork for his explanatory model, if it were so expressed, would not be some form of optimization for any entity which, however quirky its tastes, at least could be trusted to behave as these made most appropriate. Rather, it would have to be a model of irrational (or at any rate non-rational) compulsion, implemented through a pretty whimsical process of judgement (Dunn 2010)
Hobbes’ Leviathan kom i 2010 ut i en ny utgave utgitt av Yale University Press (Link til forleggers side om boken). Sitatet ovenfor er hentet fra et av essayene som er inkludert i denne utgaven – skrevet av John Dunne. Essayet er godt, om enn med et noe styltete språk, og Dunns forsøk på å undersøke i hvilken grad – og hvordan – Hobbes fortsatt er en sentral figur innen moderne politisk tenkning, er meget interessant. Jeg støtter Dunn i at Hobbes ikke bør ansees som en rational choice-tenker (selv om dette gjøres svært ofte), og jeg er også enig med Dunn i at Hobbes bør taes seriøst som en proto-liberaler:
Hobbes, viewed backwards through this long history, was the great proto-theorist of modern liberty: the ghostly ancestor of the world whose firm arrival and establishment Benjamin Constant celebrated so evocatively, and which now fondly views itself as the End of History (Dunn 2010)
